Hjem og bolig – skikk og stil

Vi leser historien med fasit i hånden. Det stenger for vår forståelse av fortiden. Med annen verdenskrig som filter er det vanskelig å forstå at folk i 1930-årene i egne øyne levde i en etterkrigstid – katastrofen skulle aldri kunne skje igjen! I dag synes vi verden har blitt farligere og farligere de siste 30 årene: narkotika, AIDS, terrorister. Vi tror at 1950-tallet var en uskyldig og ufarlig tid, men glemmer den reelle frykten for atombomben. Vi mener at den digitale revolusjonen har forandret dagliglivet til det ugjenkjennelige, men tenker ikke på at utslagsvask, vedkomfyr og parafinlampe kanskje var ennå mer revolusjonerende som mobiltelefon og internett.

Hjemmet er samfunnets speil. Det er et mikrokosmos som speiler makrokosmos. Ved å studere hjem har vi mulighet til å tolke og forstå strukturer og kulturelle endringer i samfunnet, og ved å vise forskjellige hjem fra ulike tider og ulike befolkingsgrupper kan vi vise forskjeller og likheter i samfunnet i går og i dag.

Synet vårt på hus, bolig og hjem er fullt av paradokser: Hjemmet er for de fleste et fysisk miljø og som vi i stor grad kan utforme etter vårt eget hode. Innen for boligens fire vegger bestemmer vi selv. Samtidig har boskikken ofte vært sterkt normert og er derfor uttrykk for kollektive holdninger. Hjemmet kan ses som de førmoderne skikkenes og tradisjonenes siste skanse i en modernisert verden. Samtidig har bolig og hjem vært utsatt for sterk interesse og påvirkning fra reformatorer og moderniseringsagenter. Hjemmet er privatlivets arena. Samtidig har den private utforming og bruk av boligen vært gjenstand for atskillig offentlig interesse gjennom de siste 100 år.

To fotografier – to kjøkken – med 71 års mellomrom. To par som begge sitter ovenfor hverandre ved kjøkkenbordet. Både i påkledning og kroppsspråk ser Tove og Ola mer avslappete og uformelle ut enn Anna og Gabriel. Tove og Ola drikker vin, Anna og Gabriel spiser suppe. Men begge par utstråler den samme intimitet, trygghet og glede over hverandres selskap. Forskjellen mellom 1908 og 1979 synes bare å ligge i det ytre. T.v.  Anna og Gabriel W. Kielland på kjøkkenet i Bergstien 55 i Drammen, 1908. T.h. Tove Kvalstad og Ola Ulset på kjøkkenet i Wessels gate 15, 1979.  

Det norske språket har to forskjellige ord knyttet til forholdet mellom hus og menneske: Bolig og hjem. Bolig kan forstås som en fysisk struktur, en ramme rundt en eller flere menneskers dagligliv. Hjem er vanskeligere å definere. Det brukes ikke sjelden som synonymt med bolig, men synes også å omfatte noe mer enn bare boligen.

Det norske språket har to forskjellige ord knyttet til forholdet mellom hus og menneske: Bolig og hjem. Bolig kan forstås som en fysisk struktur, en ramme rundt en eller flere menneskers dagligliv. Hjem er vanskeligere å definere. Det brukes ikke sjelden som synonymt med bolig, men synes også å omfatte noe mer enn bare boligen.

Bolig og hjem kan på mange måter sies å avspeile det moderne menneskets forhold til verden og til seg selv, og uttrykker to ulike syn på dagliglivet. Ordet bolig vektlegger en bygnings materielle aspekt, huset står i sentrum. Ordet hjem vektlegger det emosjonelle, mennesket står i sentrum. En bolig hører til i en offentlig og kollektiv sfære og inngår i et system som styres dels av en offentlig planprosess, dels av et marked. En bolig er en upersonlig omsettbar vare. Et hjem er knyttet til familie og privatsfæren, resultat av et personlig prosjekt som har som mål å skape en arena for sosial opptreden, et uttrykk for identitet og livsstil, og en ramme for familieliv. En bolig kan kjøpes, et hjem må skapes.

Studerer vi bolig, hjem, hjeminnredning og bohave vil alltid relasjonen mellom menneskene og de materielle omgivelsene deres være knutepunktet. Det kan likevel variere i hvilken grad det er menneskene og dagliglivet deres, eller den fysiske utforming av selve boligen og de tingene folk omgir seg med og bruker, som står sentralt. Skikk og stil blir to sentrale begrep når vi diskuterer hjem og hjeminnredning. Dette er også to begrep som avspeiler to ulike forskningstradisjoner – den etnologiske og den kunsthistoriske.

Den danske kunst- og kulturhistorikeren Rudolf Broby-Johansen (1900-1987) har poetisk skrevet at stilen er tidens og folkets formskrift. Stilhistorien er læren om menneskesinnets synlige uttrykk i det minste og det største. 

Stilbegrepet er først og fremst brukt til å periodisere endringene i form­språk innen arkitektur og møbelkunst, fra middelalderen fram til industrialiseringen, og til å vise en veksling mellom klassisistiske perioder (renessanse, nyklassisisme, empire) og ikke- klassisistiske perioder (gotikk, barokk, rokokko). Men stilhistorien er ikke bare blitt sett som en katalog over arkitektoniske og dekorative elementer. Stil har blitt sett som manifestasjon av tidsånden, som også fikk form i malerkunst og skulptur og som avspeilet det samme tankesett som formet periodens litteratur, politikk og filosofi.

For det sene 1800-tallets arkitekter og formgivere ble stilhistorien basis for et variert repertoar av dekorative former. De forskjellige stilperiodene ble brukt som forbilder, og det var ikke sjelden en sammenheng mellom bygningen eller gjenstandens bruk og valg av stil. For eksempel ble det bygget nygotiske kirker og nybarokke teater, mens spisestuer ble preget av nyrenessanse og nyrokkoko i salongen. Århundreskiftets estetiske moralisme var som vi skal se senere, en reaksjon på denne «stilforvirringen» som preget tidens borgerlige hjem, og det var særlig de ikke-klassisistiske stilene som vekket anstøt. Den nyklassisisme som ble lansert i det 20. århundres første tiår ble derimot ikke en ny stilkopierende øvelse, men gjennom sin forenkling av form og dekorasjon og sitt mål om å være moderne, et skritt på veien mot funksjonalismen.

Boskikk kan defineres som kollektive og over tid overførte normer for innredning og bruk av boligen, og hvordan disse normenes uttrykkes i konkret atferd. Boskikken kan sees som en viktig del av normene for hvordan dagliglivet organiseres.

Boskikk omfatter både de tekniske, funksjonelle og estetiske sidene ved hvordan boligen og bohavets er utformet, de sosiale aspekter ved boligens bruk, samt de hold­ninger og verdier som er knyttet til hjemmet. Nettopp fordi hjemmet kan forstås som et fysisk uttrykk for familie- og hverdagsliv, er det et svært godt utgangspunkt for å forstå forholdet mellom menneskene og deres materielle omgivelser – forstå hvordan mennesker former kulturen og blir formet av den.

Dagliglivet i hjemmet består av en rekke handlinger og funksjoner knyttet til ulike rom og ting i hjemmet. Disse handlingene og funksjonene er gruppert, organisert og strukturert i et mønster som utgjør boskikken.

De mest vesentligste funksjonene i hjemmet er matlaging og måltid, personlig hygiene, søvn, familiesamvær, som kan omfatte situasjoner som TV-titting, radiolytting, musisering, fritidsaktiviteter og kontemplasjon, samt samvær med andre enn medlemmene av husholdet Funksjonene kan deles inn i fysiologiske funksjoner som søvn og personlige hygiene, og sosiale funksjoner som familiesamvær og selskapeligheter. Noen funksjoner som måltid vil være både fysiologiske og sosiale. Funksjonene kan også struktureres ut i fra om de finner sted i offentlige eller private sfærer.

Boskikk omfatter både «hvor skapet skal stå» og hva det brukes til. Det handler om hva de enkelte rommene i boligen brukes til og hvordan de innredes, om en spiser på stua eller på kjøkkenet, sover på divan eller i dobbeltseng.   

Selv om boskikken uttrykkes i individuelle hjem er den noe som deles av flere. Innredningen og bruken av boligen avspeiler derfor i stor grad en gruppetilhørighet og er derfor et resultat av kulturell og klassemessig tilhørighet. Boskikken forandrer seg over tid, men representerer likevel en stor grad av stabilitet.

Boligene er blant de mest bestandige delene av den materielle kulturen, og en sentral del av de fysiske strukturene som setter rammer for dagliglivet vårt. Samtidig som boligene våre ofte forandres, vil grunnleggende trekk i utformingen og bruken bare endres langsomt. Dette er en konsekvens av at dagliglivet – selv i vår omskiftende tid – i stor grad styres av «seige strukturer», av normer og holdninger som inngår i kulturelle mønstre vi sosialiseres inn i og som er forholdsvis stabile. Det er også en følge av at mange bor i boliger som er betydelig eldre enn dem selv. Det er ikke bare mentale strukturer, men også fysiske strukturer som går i arv fra generasjon til generasjon. Eksempelvis bor mange av innbyggerne i Oslos indre by i boliger som er over 100 år gamle – bygd i en tid vi oppfatter som svært forskjellig fra vår egen. Trolig vil dagens beboere i disse leilighetene oppleve at både de valgene de gjør med hensyn til utforming av boligen sin, og det daglige livet i hjemmet, begrenses av en fysisk struktur utformet for flere generasjoner siden.

Artikkelen er hentet fra boken "En historiebok i tre etasjer. Boskikk i byen 1879 - 2002" av Morten Bing, Torgeir Kjos og Birte Sandvik.