Jakten på drakten

Statsråd Jørgen Herman Vogt og hans ordensdrakt

I utstillingen «TIDSROM 1600–1914» løftes embetsmennene frem. En av statens øverste representanter i tiden etter 1814 var statsråd Jørgen Herman Vogt (1784-1862). Hans dagligstue var et av interiørene som var utstilt i«Bysamlingen». Den får nå en fornyelse i den nye utstillingen. For ytterligere å belyse embetsmennenes rolle ble det aktuelt å stille ut en drakt som hadde tilhørt Vogt. Norsk Folkemuseum fikk denne drakten av Johanne Scheel i 1907. Den er i purpurrød fløyel og bestod av fem deler. Den ble registrert som «serafimerdrakt» og oppbevart i museets tekstilsamling. Hvorfor hadde statsråd Vogt en slik fargerik og pussig ordensdrakt, og hva er serafimerordenen? Det var flere spørsmål som dukket opp da drakten skulle vises i utstillingen TIDSROM.

Jørgen Herman Vogt

  • EM.03085. Statsraad Jørgen Herman Vogt (Foto/Photo)
    Portrett av statsråd Jørgen Herman Vogt. Det er malt av hans datterdatter, kunstmaler Benedicte Scheel (1851-1931). Det var Benedictes søster Johanne som ga ordensdrakten til Norsk Folkemuseum. Eidsvoll 1814

I arbeidet med utstillingen, med gjenstandsopplysninger og tekster til utstillingen, skulle gjenstandene knyttet til Vogt under lupen. Særlig serafimerdrakten vakte undring. Samme drakt har tidligere utfordret kollega Kari-Anne Pedersen, som har stusset over draktens utseende, farger og utstyr. Den avviker på flere punkter fra andre serafimerdrakter, som har både hverdagsdrakter og høytidsdrakter. Vi gikk sammen om å grave i tilgjengelig materiale om ordensvesenet, og i den forbindelse fikk vi også bistand fra Knut Erik Strøm.

Men først, hvem var statsråd Vogt? Jørgen Herman Vogt var en typisk representant for embetsstanden i første halvdel av 1800-tallet. Denne perioden i den unge norske staten omtales ofte som «embetsmannsstaten», for å beskrive tiden og styret som vokste frem etter 1814. Perioden preges av en generasjon menn som var oppvokst og utdannet i det eneveldige regimet, men som bidro i utviklingen av den nye staten basert på Grunnlovens paragrafer og prinsipper.   

Mye kan sies om statsråd Jørgen Herman Vogt, men kort fortalt var han født i Drammen 21. juli 1784, i en handels- og embetsfamilie. Faren var trelasthandler, senere sorenskriver Nils Nilsen Vogt (1755–1809) og moren var Abigael Monrad (1759–1812). Faren ga opp handelen i Drammen og flyttet til Kongsberg så barna kunne gå på «Den lærde skole» der. Jørgen Herman ble student i 1800 og sendt til en onkel i København for å studere juss i den dansk-norske hovedstaden. Han ble juridisk kandidat i 1806, og samme år ble han fullmektig i Rentekammeret i København. Faren Nils hadde i 1803 rykket opp som sorenskriver i Nordfjord. Da han døde i 1809 fikk Jørgen overta farens embete takket være onkelens kontaktnett i København og anbefaling fra finanskollegiet – en ikke helt ukjent praksis både før og nå, hvor kontaktnett og gode forbindelser var og er viktig.

Året etter ansettelsen, i 1810 ble han gift med Ingeborg Maria Lorentzen (1788–1821) i Bragernes. Hun var datter av kjøpmann Jacob Lorentzen (1738–1810) og Karen Rosenberg Stranger (1751–1817). Ekteparet dro til København i 1811, der Vogt fortsatte sin karriere. Han skulle jobbe i Finanskassedireksjonen, hvor markante skikkelser som grev Wedel og godseier Løvenskjold hadde hatt samme stilling. Vogt var dermed i København da Kielfreden var et faktum 14. januar 1814. Han var da aktiv for å samle landsmenn og dannet et forbund blant nordmennene, en Nordmannsforening, før ektefølt patriotisme førte ham tilbake til Norge høsten 1814.

Statsråd Vogt

  • Norges Vels store medalje viser profilen til statsråd Jørgen Hermann Vogt i relieff. På baksiden ses Ceres, den romerske gudinne for åkerdyrking. Vogt var leder av «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» fra 1834 til 1862. Etter Vogts død ble det startet en innsamlingsaksjon til et minnesmerke over ham. Monumentet ble ikke realisert, men overskuddet ble i stedet gitt til Norges Vel, som i 1864 opprettet «Legatet til Statsraad Vogts Minde». Av disse midlene ble det laget en medalje. Den kalles Norges Vels store medalje siden den var fysisk større enn andre medaljer selskapet delte ut. Den ble preget i sølv og bronse. Medaljen ble gitt til æresmedlemmene, og brukt som premie ved større utstillinger i Norges Vels regi. (Foto/Photo)
    Norges Vels store medalje viser profilen til statsråd Jørgen Hermann Vogt i relieff. På baksiden ses Ceres, den romerske gudinne for åkerdyrking. Vogt var leder av «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» fra 1834 til 1862. Etter Vogts død ble det startet en innsamlingsaksjon til et minnesmerke over ham. Monumentet ble ikke realisert, men overskuddet ble i stedet gitt til Norges Vel, som i 1864 opprettet «Legatet til Statsraad Vogts Minde». Av disse midlene ble det laget en medalje. Den kalles Norges Vels store medalje siden den var fysisk større enn andre medaljer selskapet delte ut. Den ble preget i sølv og bronse. Medaljen ble gitt til æresmedlemmene, og brukt som premie ved større utstillinger i Norges Vels regi. Norsk Folkemuseum

Etter inngåelsen av unionen med Sverige 4. november 1814, ble Vogt ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet. I denne stillingen fikk han et stort og ansvarsfullt arbeid med å løse en av de vanskeligste og mest utakknemlige oppgavene i den unge fattige norske stat, nemlig økonomien. Fra 1818 var Vogt medlem av lovkomiteen som var blitt nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Vogt ble utnevnt til statsråd i 1825 og i over 30 år, frem til 1858 var han statsråd i ulike departement, med unntak av sju år, fra 1829 til 36, hvor han fortsatte arbeidet i Lovkommisjonen, som skulle arbeide frem en sivil- og kriminallov for Norge.

Statsministeren og to andre ministre var stasjonert i Stockholm nær kongen, så det var stattholderen i Christiania som ledet resten av regjeringen i hovedstaden. Den upopulære stillingen ble opphevet i 1872. Stattholderposten var også ubesatt flere ganger, da fungerte blant annet finansministeren som en slags statsminister og ledet regjeringens arbeid. Vogt fungerte i denne rollen i 1856-1857.

Vogt var i tillegg aktiv i samfunnslivet og var medredaktør i avisen Den Norske Rigstidene fra 1815. Han hadde flere andre verv, som kommissær ved skiftebehandlingen av det Ankerske fideikommiss. Han var en av stifterne og direksjonsmedlem i Christiania Sparebank i 1822, deltok i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for Christiania Borgerskole. Vogt var dessuten medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1828, og svært aktiv i Selskapet for Norges Vel.

  • Metallplate med statsråd Jørgen Herman Vogts våpenskjold omrammet av serafimerordenens kjede og ordenstegn, med valgspråket «ærlighet varer lengst» på latin. Vogt ble slått til ridder av Serafimerorden 28. april 1853, som er Sveriges fremste og høyeste orden. Ved en ridders død leveres ordenstegnet og kjedet tilbake. Da ble også metallplatene med våpenskjoldet hengt opp i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Platen er en kopi fra det tidligere Bernadottemuseet i lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Siden det ikke er tillatt å lage eksakte kopier av våpenskjoldene, varierer utseende noe fra originalen. (Foto/Photo)
    Metallplate med statsråd Jørgen Herman Vogts våpenskjold omrammet av serafimerordenens kjede og ordenstegn, med valgspråket «ærlighet varer lengst» på latin. Vogt ble slått til ridder av Serafimerorden 28. april 1853, som er Sveriges fremste og høyeste orden. Ved en ridders død leveres ordenstegnet og kjedet tilbake. Da ble også metallplatene med våpenskjoldet hengt opp i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Platen er en kopi fra det tidligere Bernadottemuseet i lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Siden det ikke er tillatt å lage eksakte kopier av våpenskjoldene, varierer utseende noe fra originalen. Norsk Folkemuseum

I utstillingen TIDSROM representerer Vogt det nye regimet i Norge etter unionsinngåelsen med Sverige. Han symboliserer embetsmennene som i ettertid har gitt navn til denne perioden i norsk politisk historie. Vogt var en hardtarbeidende byråkrat, som forsvarte Norges stilling i unionen, men også regjeringen mot Stortinget. I kampen mellom et mer aktivt og selvbevisst storting og regjeringen, forsvarte Vogt det bestående. Han ble i 1845 stilt for riksrett. Saken gjaldt regjeringens rett til å regulere tollembetsmenns andel av tollinntektene og om regjeringen kunne heve tollsatsene ved provisorisk anordning. Advokat Frederik Stangs prosedyre førte til frifinnelse av Vogt.

Vogts forhold til kongemakten var ikke bare harmonisk. Carl Johan var i 1815 provosert av Vogts motstand mot unionsflagget, men overvant motviljen og lot han i 1822 få stillingen som regjeringens sekretær. Kong Carl XV avskjediget i 1858 statsråd Vogt, fordi han hadde kritisert kongens militære utnevnelser. Kongen ønsket plass til sin venn Birch-Reichenwald i regjeringen, og begrunnet det med at 74-årige Vogt var for gammel.

Vogt hadde utvilsomt en stor arbeidskapasitet. Han fremtrer som en ordentlig, pliktoppfyllende og rettskaffen mann. Han beskrives også som tørr, byråkratisk og en «skrivebordselsker». Politisk var han i samtiden liberal-konservativ, mens vi i dag vel ville kalt ham verdikonservativ. I nekrologen fra januar 1862 omtales han i ungdommen som «en Mand, hos hvem Alvoret ofte gik over til Strenghed, saavel mod Andre som mod ham selv», mens han «beholdt som Olding næsten ikke Spor deraf», derimot «hvilede da over hele hans Personlighed en Fred og en Mildhed, som, naar den findes hos Alderdommen, giver den det smukkeste Skjær, hvori Menneskelivet kan fremstille sig.» [1]

Kongens mann i «kongens klær»

  • Ordensdrakt (Foto/Photo)
    Utseende til ordensdraktene var nøye regulert som tegningen viser. Slengkappen i fløyel med hvite silkekanter, det hvite silkebelte og andre detaljer fulgte ikke med da drakten ble gitt til Norsk Folkemuseum. Ordensdraktene gikk ut av bruk og ble siste gang brukt ved kong Oscar Is kroning i 1844. Christian Buchberger / Kungl. Husgerådskammaren

I rollen som statsråd var Vogt kongens rådgiver og Carl Johan var, både som kronprins og i rollen som konge fra 1818, en aktiv og krevende person. Carl Johan skapte allianser, lojalitet og knyttet personlige bånd gjennom utnevnelser, gaver og ordenstildeling. I denne forbindelse ser vi nærmere på ordenene. Ordensvesenet var utbredt i Sverige fra midt på 1700-tallet. Den 5. september 1818 fikk Vogt, som ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet, riddertegnet av Nordstjärneorden. Nordstjärneordenen ble stiftet av Frederik I av Sverige i 1748, samtidig med Serafimerordenen og Svärdordenen. Nordstjärneordenen hadde da to grader, som nå er økt til fem. Interessant nok fikk Vogt tildelingen bare to dager før Carl Johans kroning i Nidaros, som foregikk 7. september 1818. Ordenen ble da gitt for «medborgerliga förtjänster, ämbets- eller tjänstemannagärning, för vetenskaper, vittra, lärda og nyttiga arbeten samt för nya och gagneliga inrättningar». [2] Etter ordensreformen i 1975 deles den ut for personlig innsats for Sverige, og bare til medlemmer av det svenske kongehuset, utenlandske statsborgere og statsløse. Vogt rykket opp i Nordstjärneorden, da han ble utnevnt til kommandør 4. juli 1827. [3] Det var i den forbindelse han fikk høy nok rang til å bære en drakt, som bare var forbeholdt kommandører.

  • Ordensdrakt (Foto/Photo)
    Ordensdrakt for Nordstjärneordenen montert på figur hos Livrustkammaren i Stockholm. Jens Mohr / Livrustkammaren

Alle de svenske ridderordenene lanserte ordensdrakter for innehavere av kommandørsgraden. I november 1756 ble det foreslått at drakten skulle være av «Ordinaire Kläder af cramoisie Sammet [fløyel] med förgyldte Knappar uppå hwilka skulle synas en Nord Stjerna». [4] Nærmere bestemmelser for drakten til Nordstjärneordenen ble fastslått i 1762. Da skulle «en kårt Sammets Kappa af samma färg, med en Ordens Kädia omkring halsen» [5] bæres, en rød slengkappe i fløyel med hvite silkekanter. Rundt livet knyttes et hvitt belte. Etter at Gustav III innførte den «nationella dräkten» i 1778 fikk ordensdraktene samme snitt. Ifølge statuetter fra 1798 skulle drakten bæres gjenknappet fra halsen til livet. «Foder och passepoiler voro av vit atlas, knapparna överdragna med guldtråd, ärmarna tämligen snäva och hade upptill, vid axlarna, en tvärgående list, i form av en kort holk med vita atlas-inslag.» [6] Rundt halsen knyttes hvit blondekrave og «nedom ärmen vita spetsmanschetter.» [7] Knebuksene var i fløyel med hvite silkebånd ved kneet. Rundt livet bar kommandørene et hvitt atlas belte med gullfrynser. Hvite silkestrømper og svarte sko hørte med. Et nytt reglement for Serafimerordenen i 1817 og Svärdordenen i 1818 innførte støvler istedenfor sko, det samme gjaldt nok for Nordstjärneordenen selv om det ikke ble skriftlig fastsatt. Dermed ble draktene modernisert i tråd med empirens uniformsmote.

Drakten Vogt fikk rett til å bære i 1827 måtte han betale selv. Den skulle brukes på ordenens høytidsdager, stiftelsesdagen 28. april og ved de offisielle tilstelningene ved hoffet. Det var flere skreddere i Stockholm som sydde draktene, men det er mulig det også var skreddere i Christiania som sydde drakter til de norske mottakerne. [8] Ordensdraktene gikk ut av bruk og ble siste gang brukt ved kong Oscar Is kroning i 1844. Det skyldtes både kostnadene knyttet anskaffelsen, men også økt bruk av sivile uniformer. [9] Uniformering som sosialmarkør, for å skape gruppetilhørighet, men også distanse var viktig i standssamfunnet.

Vogt fikk også andre ordener. I 1843 ble han ridder av den russiske St. Anna Ordens første grad, storkors. Ti år senere, i 1853 utnevnte kong Oscar I ham til serafimerridder, Sveriges fornemste orden. Ordensvesenet opptok tydeligvis Vogt, for ved opprettelsen av den norske St. Olavs orden i 1847 ble han sekretær og seremonimester. Ordenen fikk han selv tildelt i 1857. Samme år fikk han borgerdådsmedaljen, tidligere norsk fortjenstmedalje for «nidkjær embetsførsel og annen fortjenstlig virksomhet av hvilken som helst art, så vel som for en enkelt utmerket dåd». [10]

  • NF.1907-0581A. Frakk. Har tilhørt statsråd Jørgen Herman Vogt (Foto/Photo)
    1/3
  • : NF.1907-0581B. Bukser. Har tilhørt statsråd Jørgen Herman Vogt (Foto/Photo)
    2/3
    Da Vogt ble utnevnt til kommandør av Norstjärneordenen i 1827 fikk han rett til å bære en ordensdrakt. Den var i purpurfarget fløyel med hvite detaljer i silke. Det var Vogts datterdatter Johanne Scheel, søster av kunstmaler Benedicte, som ga draktdelene til Norsk Folkemuseum i 1907. Drakten viser tegn til å ha vært brukt, men den er ikke slitt. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum
  • : NF.1907-0581c. Støvler. Har tilhørt statsråd Jørgen Herman Vogt (Foto/Photo)
    3/3

Tilbake til drakten i Norsk Folkemuseums samling. Ifølge katalogopplysninger er det en serafimerdrakt som Vogts etterkommere ga til museet i 1907. Etter noen enklere undersøkelser av hvordan en serafimerdrakt så ut, ble vi usikre. Slik den var beskrevet avvek den i fargene fra vår drakt. Serafimerdraktene hadde to varianter, den «stora serafimerdräkten» var i fargene svart og hvitt, mens den «lilla serafimerdräkten» skulle være purpur- og gulfarget. Vogts drakt derimot har fargene purpur og hvitt. En annen interessant opplysning var at da Vogt ble serafimerridder i 1853 hadde ordensdrakter gått ut av bruk. De ble sist brukt ved kroningen av kong Oscar I i 1844. Vogt hadde neppe fått laget en slik drakt flere år etter at den var gått ut av bruk.

Ordensvesenet lever i beste velgående i vårt naboland. Det var nyttig hjelp å få, spesielt hos Ordenskansliet ved det svenske kongehuset. Vi sendte over bildene av drakten og fikk da bekreftet at det var en drakt for Nordstjärneordenen museet hadde fått. Disse draktene skulle være i purpur og hvitt. Vogts etterkommer og giver av drakten hadde blandet ordensdraktene sammen da den ble gitt til Norsk Folkemuseum nesten 50 år etter Vogts død.

Familien

  • Vogt (Foto/Photo)
    Jørgen Herman Vogt var en pliktoppfyllende, hardtarbeidende og alvorlig byråkrat. På sine eldre dager mildnet alvoret som ofte hadde gått over til «Strenghed, saavel mod Andre som mod ham selv». I følge nekrologen hvilte det da «over hele hans Personlighed en Fred og en Mildhed, som, naar den findes hos Alderdommen, giver den det smukkeste Skjær, hvori Menneskelivet kan fremstille sig.» Ukjent fotograf / Oslo Museum

Vi fant ut at giver, Johanne Scheel, var datterdatter av Jørgen Herman Vogt. Han skrev en selvbiografi i to bind, som først ble utgitt i 1871 og 1895. De inneholder mye om hans politiske virke, men han vier ellers svært liten plass til sitt privatliv. Det er synd, for hans privatliv viser seg å være ganske interessant og noe utypisk for en ellers tørr byråkrat.

Vogt giftet seg med Ingeborg Maria Lorentzen i 1810. De fikk seks barn før hun døde i 1821, etter å ha født en sønn, David. Ekteskapet omtaler Vogt i sine erindringer som lykkelig, men enkemannen Vogt giftet seg raskt på nytt. Allerede året etter, 26. november 1822, giftet han seg med den tre år yngre svenske Hedvig Lovisa Frölich (1787–1880) i Christiania. Hun var datter av rittmester og greve Adolf Fredrik Frölich (1756–1831) og Hedvig Eleonora Hummelhielm (1768–1846). Den da 35-årige Hedvig Lovisa Frölich kom til Christiania samme vår, i april 1822, interessant nok i følge med student Niels Vogt, [11] en slektning til Jørgen Hermann. Hedvig Lovisa var selskapsdame i «Statholderen Greve Sandels’s Huus», [12] opplyste Vogt selv i sin biografi. Han skriver om et hjertelig forhold til sin nye svigerfamilie, men lite om sin tilkommende og ingenting om sin senere separasjon fra grevedatteren.

Hedvig Lovisa var altså knyttet til husholdet til general og grev Johan August Sandels, som var stattholder i Norge fra 1818 til 1827. Sandels med familie bodde i stiftsgården og disponerte hovedbygningen på Bygdø Kongsgård om sommeren. Vogt gikk på frierføtter sommeren 1822. At stattholderen bodde på langt ute på landet med «Familie paa Ladegaardsøen behager hverken d’Albedyhll [svensk kammerherre og baron Carl Gustaf Eickstedt d’Albedyhll som var i tjeneste som sekretær i stattholderstaben fra 1821] [13] eller mig, da han maa rejse did, naar han heller blev i Byen, og jeg ikke har Tid at være hos Hedde Lovise saa ofte som medens hun var herinde.» [14] Betroelsen kom i brev til stattholderens svenske sekretær August von Hartmansdorff, hvor Vogt røpte at om «vort Bryllup er endnu intet bestemt. Det vil udentvivl blive holdt kort forinden Greve Sandels Flytning herfra, men naar denne skal foregaae, bliver paa Kongens Beslutninger». [15] Grev Sandels dro til Stockholm i 5. desember samme år. Innen avreisen var enkemannen og grevedatteren gift, i «Aggershuus Slots Menighed i Christiania», altså den 26. november 1822. [16]

I den nye politiske situasjonen etter 1814 var et svensk-norsk ekteskap en bekreftelse på at nordmenn og svensker også på det private plan kunne finne sammen. Grevedatteren flyttet til Christiania, og med ekteskapet fulgte Vogts barn fra første ekteskap, Karen (f. 1810), Abigal (f. 1813 København), Niels (f. 1814), Marie Lovise (f. 1817), Jacob (f. 1819) og David Monrad (f. 1821). Familien økte, for i det nye ekteskapet ble tre barn født: Adolf Frederik i 1823, som døde ni dager gammel, Ingeborg Hedvig i 1825, og Clara i 1828 som ble født i Stockholm da Vogt var norsk statsminister.

I Christiania tilhørte herr og fru Vogt øverste krets av borgerskapet og deltok også i selskapslivet. Statsråd Niels Aall skrev høsten 1825 til sin kone at han hadde truffet «nye Statsraadinde Vogt» og «gjorde derved et ret interessant Bekjendtskab.» [17] Det var i forbindelse med audiens og påfølgende middag at Aall hadde hatt Hedvig Lovisa «til Dame», til bords. [18]

I juni 1827 reiste «Viscount Richard Belgrave», etter farens død «Marquis af Esterminster» og han unge frue, lady Elisabeth Mary Belgrave, blant annet til Christiania. Hun skrev dagbok under reisen. Den 11. juni var de «til Middag hos grev Sandels» på Bygdø Kongsgård. «Vi fandt der et Selskab af over 30, hvoriblandt Grev og Grevinde Wedel, Baronesse Wedel» og «Statsraadinde Vogt, født Grevinde Frølich». Gjestene likte seg og hun skrev at:

Grev Sandels’s Hus ligger omtrent midt imellem Christiania og Bogstad paa et yndigt Sted i en Have ved Søen. Middagen var elegant og vilde have været betragtet som saadan paa hvilketsomhelst Sted, selv i London. Vi blev der en kort Stund efter at have spist og drukket Kaffe og kom hjem Kl. 7, da vi havde mange Forberedelser til næste Dag. [19]

De engelske reisende var den 23. juni invitert til Bogstad, hvor de igjen traff «Madame Vogt og hendes Søster, Mademoiselle Frølich.» [20]

Statsråd Vogt med frue og barn flyttet til Prinsensgate 8 i 1829, hvor de bodde standsmessig. I tillegg hadde de et sommerhus, Bakkehuset, som var en løkkeeiendom mellom «Uranienborg og Tullinberg», som hadde en «særdeles smuk Beliggenhed, er vel bebygget og opdyrket». [21]

Av ukjent grunn, fungerte ikke ekteskapet med statsråden og den svenske grevedatteren. Det ble oppløst i 1837. Hvorfor har vi ikke greid å finne ut av. Den hardtarbeidende embetsmann hadde kanskje ikke pleiet de private forhold like pliktoppfyllende som statsutviklingen i den unge norske nasjonen. I forbindelse med separasjonen i 1837 ble det holdt løsøreauksjon hos statsråden, og landstedet Bakkehuset ble solgt. [22]


  • Jacob Vogt (Foto/Photo)
    Jacob Vogt (1819-1906) tok vare på farens ordensdrakt for Nordstärneordenen. Jacob Vogt var lege, men også ivrig frimurer. Carl Christian Wischmann / Oslo Museum

De to døtrene fra det nye ekteskapet ble boende hos faren, før de giftet seg og flyttet ut. Hjemme hos Vogt ble den ugifte datteren fra første ekteskap, Abigael, boende. Hun hjalp faren med husholdningen, noe som da var vanlig for ugifte døtre med en enslig far. Ugifte døtre styrte noen ganger også husholdningen for andre ugifte mannlige slektninger. Abigael var født i juni 1813 i København. Hun ble oppkalt etter sin farmor, Jørgen Herman Vogts mor, som døde året før hun ble født. Hun ble kalt Bigel av familien. [23] Sammen med faren bidro hun til opprettelsen av «Kong Oscars Minde» i 1854, en stiftelse med formål å skaffe et godt hjem for eldre ugifte kvinner av embetsstanden. Kun to år etter farens bortgang, i 1864 døde hun bare 51 år gammel, etter lengre tids sykdom. Abigael skrev testamente et halvt år før hun døde. Midlene hun etterlot seg ble grunnlaget for et legat, som skulle gi støtte til ugifte kvinner fra Vogtslekten. [24]

Hedvig, eldste datter i det nye ekteskapet, giftet seg med en svensk mann, til og med en adelig, grev Albert Erensvärd i 1852. I motsetning til foreldrene varte ekteskapet. Grev Erensvärd valgte også en politisk karriere og ble utenriksminister i kong Oscar IIs regjering i 1885. [25] Resten av en ellers interessant familiehistorie lar vi ligge, men må likevel løfte frem eldstedatteren Karen fra første ekteskap. Hun var født i 1810 og ble i 1835 gift med Henrich Sigvard Scheel, kommandant på Oscarsborg og senere tollkasserer. Etter at Karen døde i 1855, giftet Scheel seg i 1860 med Karens syv år yngre søster Marie Louise, men de fikk ingen barn. Av Karens fem barn er det to som ble interessante for oss.  Den ene var datteren Johanne, som i 1907 ga morfar Vogts ordensdrakt til Norsk Folkemuseum. Johanne Henrikke Scheel (1845-1925) flyttet tidlig til sin ugifte onkel Jacob Vogt, sønn av Jørgen Herman Vogt. Hun omtales som pleiedatter, men også som husholderske. Ifølge folketellingen fra 1865 bodde også storesøster Ingeborg Marie (1836-1886) hos onkel Jacob i Christiania. [26] En folketelling ble foretatt 10 år senere, og i 1875 bodde de alle tre fortsatt i Christiania. [27] I neste folketelling, fra 1885 finner vi Jacob og Johanne i Halden. [28] Ingeborg Marie Scheel ble i hovedstaden, hvor hun døde året etter, 50 år gammel. Jacob Vogt hadde studert medisin, fikk stillinger som militærlege og han var også aktiv i fagmiljøet. At Jacob var en ivrig frimurer, [29] er interessant i vår sammenheng. Frimurere er også opptatt av symboler og markerer gruppetilhørighet ved blant annet ritualer. Det var nok Jacob som tok vare på farens ordenseffekter, som ordensdrakten for Nordstjärneordenen. Da Jacob døde i 1906 var det sikkert Johanne som gjorde opp onkelens bo og i den forbindelse ga drakten for Nordstjärneordenen til Norsk Folkemuseum. At den ble registrert som serafimerdrakt i museets protokoller kan skyldes at det ofte ble tatt utgangspunkt i avdødes høyeste rang og ordenstittel. [30]

I utstillingen TIDSROM vises naturlig nok et portrett av statsråd Jørgen Herman Vogt. Det er lånt inn fra Eidsvoll 1814 sin samling. Det er malt av kunstmaler Benedicte Scheel (1851-1931). For oss er det interessant at Benedicte er søster til Johanne. I tillegg til portrettet av morfaren, malte Benedicte sin søster Johanne. Benedicte utdannet seg ved Knud Bergsliens malerskole i Christiania, videre i München og i Berlin. [31]

Avslutning

Da vi så nærmere på drakten avslørte vi registreringsfeilen og gjenoppdaget familieforbindelsene mellom giver og draktens eier og bruker. Vi fikk rettet opp opplysningene i gjenstandsdatabasen Primus, som også er digital og tilgjengelig for publikum på digitaltmuseum.no. Dette viser hvor viktig oppgaven med å kvalitetssikre opplysningene til våre gjenstander er. Det tar tid, men hver gang finner vi nye og interessante opplysninger som bekrefter at vi med fordel må ta oss den tiden og undersøke tilgjengelige kilder og arkiv, litteratur og kollegakontakt for å bedre og fornye vår kunnskap om fortiden. Materialet er ofte konstant, men det er spørsmålene vi stiller som er viktig. Det sier noe om samtiden og hva vi som forskere er interessert i nå.

Siden 1907 har Vogts drakt ligget gjemt på magasin. Nå skal den hentes frem i lyset og stilles ut, kanskje for første gang. [32] I TIDSROM vil denne drakten som i dag fremstår som et teatralsk kostyme, symbolisere embetsmennenes kontakt med kongehuset, ritualer og symboler som seriøst ble brukt i samtiden for å skape lojalitet, identitet og samhold.

Selv om det er en embetsmann vi løfter frem, kommer også kvinnene i Vogts liv frem. Både maleriet av Vogt og drakten er knyttet til to av hans datter Marie Lovises døtre: Johanne som ga drakten til museet og søsteren Benedicte som malte portrettet. Både hans første og andre kone, døtrene og de to barnebarna, Johanne og Benedicte, ble viktige i fortellingen om jakten på opplysningene om gjenstandene fra embetsmannen.

Litteratur

Norsk biografisk leksikon
Skjævesland, Odd Inge 2005. Ministerhotellet unionens glemte maktarena. Arnberg forlag.  
Vogt, Jørgen Herman 1871. Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed 1784-1846. P. T. Mallings Bogtrykkeri, Christiania.  
Vogt, Jørgen Herman 1895. Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed 1847 -1858. P. T. Mallings Bogtrykkeri, Christiania.

Noter

[1]Morgenbladet 16. jan 1862, nr. 16, nekrolog over Vogt.

[2]Om Nordstjärneorden fra nettsidene til det svenske kongehuset; https://www.kungahuset.se/monarkinhovstaterna/ordnarochmedaljer/ordnar/nordstjarneorden.4.74e7c40f15f496d02676d.html

[3]Den Norske Rigstidende nr. 57, 16. juli 1827.

[4]Ernst E. Areen och Sten Lewenhaupt 1942. De nordiska ländernas riddarordnar, bind 1 til 3, AB Svensk Litteratur, Stockholm, s. 252.

[5]Ernst E. Areen och Sten Lewenhaupt 1942. De nordiska ländernas riddarordnar, bind 1 til 3, AB Svensk Litteratur, Stockholm, s. 252.

[6]Ernst E. Areen och Sten Lewenhaupt 1942. De nordiska ländernas riddarordnar, bind 1 til 3, AB Svensk Litteratur, Stockholm, s. 253.

[7]Ernst E. Areen och Sten Lewenhaupt 1942. De nordiska ländernas riddarordnar, bind 1 til 3, AB Svensk Litteratur, Stockholm, s. 253.

[8]Opplyst i epost fra Tom Bergroth, overintendent Kungl. Maj:ts Orden, Kungl. Slottet, Stockholm, 23. april 2018 og 30. april 2018.

[9]Ernst E. Areen och Sten Lewenhaupt 1942. De nordiska ländernas riddarordnar, bind 1 til 3, AB Svensk Litteratur, Stockholm, s. 253-254.

[10]Borgerdådsmedaljen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. september 2020 fra https://snl.no/Borgerd%C3%A5dsmedaljen.

[11]Morgenbladet 8. april 1822.

[12]Vogt, Jørgen Herman 1871. Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed 1784-1846. P. T. Mallings Bogtrykkeri, Christian, s. 71.

[13]https://www.adelsvapen.com/genealogi/D%27Albedyhll_nr_183  Lest 26. august 2020.

[14]Riksarkivet Sverige, Hartmansdorffs samling, Brev fra Vogt, Christiania til Hartmansdorff 12. juni 1822

[15]Riksarkivet Sverige, Hartmansdorffs samling, Brev fra Vogt, Christiania til Hartmansdorff 12. juni 1822.

[16]Den norske Rigstidende nr. 97, 6. des. 1822.

[17]Steen, Sverre 1948. Breve fra slekten Aalls arkiver 1738-1905.Brev fra Niels Aall til sin kone 22. sept. 1825., s. 158.

[18]Steen, Sverre 1948. Breve fra slekten Aalls arkiver 1738-1905.Brev fra Niels Aall til sin kone 22. sept. 1825., s. 158.

[19]Referert i Morgenbladet extranummer nr. 1 5. jan. 1896, «Diary of a tour in Sweden, Norway and Russia 1827 by the Marchieness of Westminster» London 1879.

[20]Referert i Morgenbladet extranummer nr. 1 5. jan. 1896, «Diary of a tour in Sweden, Norway and Russia 1827 by the Marchieness of Westminster» London 1879.

[21]Morgenbladet nr. 238, 26. aug. 1837.

[22]Morgenbladet nr. 238, 26. aug. 1837.

[23]Scheel, Jørgen 1957. Marie Lovise Vogts dagbok i året 1848. St. Hallvard 35. årgang, 1. hefte.

[24]Riksarkivet P-00591 – Vogt-legatene/Vogt-slekten. Legatet ble senere slått sammen andre legat initiert av slekten.

[25]https://sv.wikipedia.org/wiki/Albert_Ehrensv%C3%A4rd_den_%C3%A4ldre  Lest 26. august 2020.

[26]https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038027004845 Aftenposten nr. 95, 18. febr. 1886. Ingeborg Marie døde 15. febr. 1886.

[27]https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052055012239

[28]https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053249005886

[29]Thorbjørnsen, Br. Kr. 1949.  St. Olai Brødre. Br. J. Chr. Gundersen, Oslo, s. 74ff.

[30]Opplyst av Knut Erik Strøm i samtale 1. sept. 2020.

[31]Wichstrøm, Anne 1983. Kvinner ved staffeliet. Kvinnelige malere i Norge før 1900. Universitetsforlaget, s. 159-160. 

[32]Kjellberg utstillingskatalog 1935, neppe stilt ut før, ikke nevnt i katalogen: https://www.nb.no/items/ef2db588897833a21b3ad835ace6d1cd?page=1&searchText=

Monica Mørch er konservator NMF i Kulturhistorisk seksjon ved Norsk Folkemuseum.

Den digitale MUSEUMSBulletinen 2020 
Nr. 92 © Norsk Folkemuseum 2020 ISSN 1592­-3672