Jakten på drakten

I utstillingen «TIDSROM 1600–1914» løftes embetsmennene frem. En av statens øverste representanter i tiden etter 1814 var statsråd Jørgen Herman Vogt (1784-1862). Hans dagligstue var et av interiørene som var utstilt i «Bysamlingen». Den får nå en fornyelse i den nye utstillingen. For ytterligere å belyse embetsmennenes rolle ble det aktuelt å stille ut en drakt som hadde tilhørt Vogt. Norsk Folkemuseum fikk denne drakten av Johanne Scheel i 1907. Den er i purpurrød fløyel og bestod av fem deler. Den ble registrert som «serafimerdrakt» og oppbevart i museets tekstilsamling. Hvorfor hadde statsråd Vogt en slik fargerik og pussig ordensdrakt, og hva er serafimerordenen? Det var flere spørsmål som dukket opp da drakten skulle vises i utstillingen TIDSROM.

Etter inngåelsen av unionen med Sverige 4. november 1814, ble Vogt ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet. I denne stillingen fikk han et stort og ansvarsfullt arbeid med å løse en av de vanskeligste og mest utakknemlige oppgavene i den unge fattige norske stat, nemlig økonomien. Fra 1818 var Vogt medlem av lovkomiteen som var blitt nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Vogt ble utnevnt til statsråd i 1825 og i over 30 år, frem til 1858 var han statsråd i ulike departement, med unntak av sju år, fra 1829 til 36, hvor han fortsatte arbeidet i Lovkommisjonen, som skulle arbeide frem en sivil- og kriminallov for Norge.

Statsministeren og to andre ministre var stasjonert i Stockholm nær kongen, så det var stattholderen i Christiania som ledet resten av regjeringen i hovedstaden. Den upopulære stillingen ble opphevet i 1872. Stattholderposten var også ubesatt flere ganger, da fungerte blant annet finansministeren som en slags statsminister og ledet regjeringens arbeid. Vogt fungerte i denne rollen i 1856-1857.

Vogt var i tillegg aktiv i samfunnslivet og var medredaktør i avisen Den Norske Rigstidene fra 1815. Han hadde flere andre verv, som kommissær ved skiftebehandlingen av det Ankerske fideikommiss. Han var en av stifterne og direksjonsmedlem i Christiania Sparebank i 1822, deltok i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for Christiania Borgerskole. Vogt var dessuten medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1828, og svært aktiv i Selskapet for Norges Vel.

I rollen som statsråd var Vogt kongens rådgiver og Carl Johan var, både som kronprins og i rollen som konge fra 1818, en aktiv og krevende person. Carl Johan skapte allianser, lojalitet og knyttet personlige bånd gjennom utnevnelser, gaver og ordenstildeling. I denne forbindelse ser vi nærmere på ordenene. Ordensvesenet var utbredt i Sverige fra midt på 1700-tallet. Den 5. september 1818 fikk Vogt, som ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet, riddertegnet av Nordstjärneorden. Nordstjärneordenen ble stiftet av Frederik I av Sverige i 1748, samtidig med Serafimerordenen og Svärdordenen. Nordstjärneordenen hadde da to grader, som nå er økt til fem. Interessant nok fikk Vogt tildelingen bare to dager før Carl Johans kroning i Nidaros, som foregikk 7. september 1818. Ordenen ble da gitt for «medborgerliga förtjänster, ämbets- eller tjänstemannagärning, för vetenskaper, vittra, lärda og nyttiga arbeten samt för nya och gagneliga inrättningar». [2] Etter ordensreformen i 1975 deles den ut for personlig innsats for Sverige, og bare til medlemmer av det svenske kongehuset, utenlandske statsborgere og statsløse. Vogt rykket opp i Nordstjärneorden, da han ble utnevnt til kommandør 4. juli 1827. [3] Det var i den forbindelse han fikk høy nok rang til å bære en drakt, som bare var forbeholdt kommandører.

Alle de svenske ridderordenene lanserte ordensdrakter for innehavere av kommandørsgraden. I november 1756 ble det foreslått at drakten skulle være av «Ordinaire Kläder af cramoisie Sammet [fløyel] med förgyldte Knappar uppå hwilka skulle synas en Nord Stjerna». [4] Nærmere bestemmelser for drakten til Nordstjärneordenen ble fastslått i 1762. Da skulle «en kårt Sammets Kappa af samma färg, med en Ordens Kädia omkring halsen» [5] bæres, en rød slengkappe i fløyel med hvite silkekanter. Rundt livet knyttes et hvitt belte. Etter at Gustav III innførte den «nationella dräkten» i 1778 fikk ordensdraktene samme snitt. Ifølge statuetter fra 1798 skulle drakten bæres gjenknappet fra halsen til livet. «Foder och passepoiler voro av vit atlas, knapparna överdragna med guldtråd, ärmarna tämligen snäva och hade upptill, vid axlarna, en tvärgående list, i form av en kort holk med vita atlas-inslag.» [6] Rundt halsen knyttes hvit blondekrave og «nedom ärmen vita spetsmanschetter.» [7] Knebuksene var i fløyel med hvite silkebånd ved kneet. Rundt livet bar kommandørene et hvitt atlas belte med gullfrynser. Hvite silkestrømper og svarte sko hørte med. Et nytt reglement for Serafimerordenen i 1817 og Svärdordenen i 1818 innførte støvler istedenfor sko, det samme gjaldt nok for Nordstjärneordenen selv om det ikke ble skriftlig fastsatt. Dermed ble draktene modernisert i tråd med empirens uniformsmote.

Drakten Vogt fikk rett til å bære i 1827 måtte han betale selv. Den skulle brukes på ordenens høytidsdager, stiftelsesdagen 28. april og ved de offisielle tilstelningene ved hoffet. Det var flere skreddere i Stockholm som sydde draktene, men det er mulig det også var skreddere i Christiania som sydde drakter til de norske mottakerne. [8] Ordensdraktene gikk ut av bruk og ble siste gang brukt ved kong Oscar Is kroning i 1844. Det skyldtes både kostnadene knyttet anskaffelsen, men også økt bruk av sivile uniformer. [9] Uniformering som sosialmarkør, for å skape gruppetilhørighet, men også distanse var viktig i standssamfunnet.

Vogt fikk også andre ordener. I 1843 ble han ridder av den russiske St. Anna Ordens første grad, storkors. Ti år senere, i 1853 utnevnte kong Oscar I ham til serafimerridder, Sveriges fornemste orden. Ordensvesenet opptok tydeligvis Vogt, for ved opprettelsen av den norske St. Olavs orden i 1847 ble han sekretær og seremonimester. Ordenen fikk han selv tildelt i 1857. Samme år fikk han borgerdådsmedaljen, tidligere norsk fortjenstmedalje for «nidkjær embetsførsel og annen fortjenstlig virksomhet av hvilken som helst art, så vel som for en enkelt utmerket dåd». [10]

Vi fant ut at giver, Johanne Scheel, var datterdatter av Jørgen Herman Vogt. Han skrev en selvbiografi i to bind, som først ble utgitt i 1871 og 1895. De inneholder mye om hans politiske virke, men han vier ellers svært liten plass til sitt privatliv. Det er synd, for hans privatliv viser seg å være ganske interessant og noe utypisk for en ellers tørr byråkrat.

Vogt giftet seg med Ingeborg Maria Lorentzen i 1810. De fikk seks barn før hun døde i 1821, etter å ha født en sønn, David. Ekteskapet omtaler Vogt i sine erindringer som lykkelig, men enkemannen Vogt giftet seg raskt på nytt. Allerede året etter, 26. november 1822, giftet han seg med den tre år yngre svenske Hedvig Lovisa Frölich (1787–1880) i Christiania. Hun var datter av rittmester og greve Adolf Fredrik Frölich (1756–1831) og Hedvig Eleonora Hummelhielm (1768–1846). Den da 35-årige Hedvig Lovisa Frölich kom til Christiania samme vår, i april 1822, interessant nok i følge med student Niels Vogt, [11] en slektning til Jørgen Hermann. Hedvig Lovisa var selskapsdame i «Statholderen Greve Sandels’s Huus», [12] opplyste Vogt selv i sin biografi. Han skriver om et hjertelig forhold til sin nye svigerfamilie, men lite om sin tilkommende og ingenting om sin senere separasjon fra grevedatteren.

Hedvig Lovisa var altså knyttet til husholdet til general og grev Johan August Sandels, som var stattholder i Norge fra 1818 til 1827. Sandels med familie bodde i stiftsgården og disponerte hovedbygningen på Bygdø Kongsgård om sommeren. Vogt gikk på frierføtter sommeren 1822. At stattholderen bodde på langt ute på landet med «Familie paa Ladegaardsøen behager hverken d’Albedyhll [svensk kammerherre og baron Carl Gustaf Eickstedt d’Albedyhll som var i tjeneste som sekretær i stattholderstaben fra 1821] [13] eller mig, da han maa rejse did, naar han heller blev i Byen, og jeg ikke har Tid at være hos Hedde Lovise saa ofte som medens hun var herinde.» [14] Betroelsen kom i brev til stattholderens svenske sekretær August von Hartmansdorff, hvor Vogt røpte at om «vort Bryllup er endnu intet bestemt. Det vil udentvivl blive holdt kort forinden Greve Sandels Flytning herfra, men naar denne skal foregaae, bliver paa Kongens Beslutninger». [15] Grev Sandels dro til Stockholm i 5. desember samme år. Innen avreisen var enkemannen og grevedatteren gift, i «Aggershuus Slots Menighed i Christiania», altså den 26. november 1822. [16]

I den nye politiske situasjonen etter 1814 var et svensk-norsk ekteskap en bekreftelse på at nordmenn og svensker også på det private plan kunne finne sammen. Grevedatteren flyttet til Christiania, og med ekteskapet fulgte Vogts barn fra første ekteskap, Karen (f. 1810), Abigal (f. 1813 København), Niels (f. 1814), Marie Lovise (f. 1817), Jacob (f. 1819) og David Monrad (f. 1821). Familien økte, for i det nye ekteskapet ble tre barn født: Adolf Frederik i 1823, som døde ni dager gammel, Ingeborg Hedvig i 1825, og Clara i 1828 som ble født i Stockholm da Vogt var norsk statsminister.

I Christiania tilhørte herr og fru Vogt øverste krets av borgerskapet og deltok også i selskapslivet. Statsråd Niels Aall skrev høsten 1825 til sin kone at han hadde truffet «nye Statsraadinde Vogt» og «gjorde derved et ret interessant Bekjendtskab.» [17] Det var i forbindelse med audiens og påfølgende middag at Aall hadde hatt Hedvig Lovisa «til Dame», til bords. [18]

I juni 1827 reiste «Viscount Richard Belgrave», etter farens død «Marquis af Esterminster» og han unge frue, lady Elisabeth Mary Belgrave, blant annet til Christiania. Hun skrev dagbok under reisen. Den 11. juni var de «til Middag hos grev Sandels» på Bygdø Kongsgård. «Vi fandt der et Selskab af over 30, hvoriblandt Grev og Grevinde Wedel, Baronesse Wedel» og «Statsraadinde Vogt, født Grevinde Frølich». Gjestene likte seg og hun skrev at:

Grev Sandels’s Hus ligger omtrent midt imellem Christiania og Bogstad paa et yndigt Sted i en Have ved Søen. Middagen var elegant og vilde have været betragtet som saadan paa hvilketsomhelst Sted, selv i London. Vi blev der en kort Stund efter at have spist og drukket Kaffe og kom hjem Kl. 7, da vi havde mange Forberedelser til næste Dag. [19]

De engelske reisende var den 23. juni invitert til Bogstad, hvor de igjen traff «Madame Vogt og hendes Søster, Mademoiselle Frølich.» [20]

Statsråd Vogt med frue og barn flyttet til Prinsensgate 8 i 1829, hvor de bodde standsmessig. I tillegg hadde de et sommerhus, Bakkehuset, som var en løkkeeiendom mellom «Uranienborg og Tullinberg», som hadde en «særdeles smuk Beliggenhed, er vel bebygget og opdyrket». [21]

Av ukjent grunn, fungerte ikke ekteskapet med statsråden og den svenske grevedatteren. Det ble oppløst i 1837. Hvorfor har vi ikke greid å finne ut av. Den hardtarbeidende embetsmann hadde kanskje ikke pleiet de private forhold like pliktoppfyllende som statsutviklingen i den unge norske nasjonen. I forbindelse med separasjonen i 1837 ble det holdt løsøreauksjon hos statsråden, og landstedet Bakkehuset ble solgt. [22]