Hopp til hovedinnhold

Kulturmøte i hjemmet

Hva er viktig å ha i en norsk-pakistansk leilighet? Vaser og sånne ting. Det er vanlig. Seksjon i stua var veldig vanlig – fram til nå. Å ha en masse ting som skinner i den. Men det var sånn fram til ca. ti år tilbake. Det er fortsatt mange som har det slik. Men de fleste har faktisk tatt bort seksjonene.

Irfan Siddique i intervju med Juveriya Bhutta 2011
  • 1/1
    Soverommet hos Abida Kalsoom og Asim Majeed på Rælingen, 2010. Senga er italiensk, men kjøpt i Norge. Abida og Asim synes utvalget av møbler her i landet er dårlig og liker ikke de store kjedene. De har særlig sans for italiensk design og handler i butikker som importerer utenlandske møbler. Mye er kjøpt på Interiør Exclusive på Fjellhamar. Juveriya Bhutta / Norsk Folkemuseum

Idealene og boskikken som preger hjemmene våre og vårt dagligliv er et resultat av hvem vi er, hvor vi er, når vi er. Boskikken er ikke statisk, men i stadig endring. Impulsene vi mottar påvirker oss. Vi oppfatter kanskje smak som et uttrykk for hva vi finner vakkert og «naturlig», men smaken er et produkt av mange faktorer, som for eksempel klasse, alder, bosted og etnisitet. Påstanden «Jeg har min egen smak» har sjelden gyldighet.

Det er mange faktorer som påvirker hvordan boskikk og smak forandrer seg. Et interessant spørsmål er hvordan boskikken endres når en flytter til et annet land. Hvordan innretter man seg i et nytt land med andre skikker, tradisjoner, boformer og en annen estetikk enn man er vant til? Hva skjer med ens oppfatning av hvordan hjemmet skal se ut? Migrasjon innebærer både en tilpasning til det nye og en stadfesting av de tradisjonene man bringer med seg. Det er nettopp i møtet med andre grupper at etnisk identitet blir tydeliggjort, samtidig som det åpner for kulturmøter som kan bidra til å endre skikker og tradisjoner. Blir det viktig å holde fast på eller forsterke etnisk særpreg, eller like viktig å tilpasse seg boskikken som råder i de nye omgivelsene?

En faktor som kan ha betydning er nye strukturelle rammer i form av boliger med en rominndeling og en utforming som er laget for et annet hverdagsliv og andre omgangsformer enn en er vant til. Av betydning er det også hvorvidt innvandringen skjer til byen eller landsbygda, til allerede etablerte boligområder eller til et sted hvor de har bygd hus selv. Skogfinnene, som vandret over grensen fra Sverige på 1600-tallet, brakte med seg en byggeskikk der røykovnen sto sentralt, og de etablerte seg i områder der dette var mulig å videreføre.

  • Younas Vaseem Alam hjemme i Konows gate 29 i Oslo, 1978. Younas (født 1952) kom til Norge med arbeidsvisum i juli 1975. Med 14 års skolegang fra Pakistan (bachelorgrad) ønsket han å studere medisin, men det viste seg å være vanskelig å komme inn på universitetet uten norsk videregående skole. I stedet tok han jobb i Oslo Sporveier, der han har vært siden 1978. I dag er han trafikkleder ved Oslo T-banedrift. Younas bodde i Konows gate fra 1976 til 1981. Det store leksikonet Encyclopedia Britannica kjøpte han på avbetaling i 1976 med pengene han tjente på sin første jobb i Norge. Privat foto

Vi vet mindre om hvordan innvandrerhjem i byer og tettsteder skilte seg fra andre norske hjem på 1600-, 1700- eller 1800-tallet. Hvordan så det ut hjemme hos glasspuster Henrik Runge og kona Helene Margrete på Biri i 1801? Begge var barn av tyske innvandrere. Hvordan hadde italienerne Antoni og Maria de Paolis innredet seg i Akersgata 15 i Christiania i 1875? Hvordan skilte hjemmet til den svenske skomaker Nils Johan Berg seg fra andre hjem i Wessels gate 15 i 1900? Dette vet vi ikke, men de fysiske rammene har nok vært ganske like det man fant i ellers i området. Like fullt kan vi anta at innredning og enkelte gjenstander har gitt signaler om en annen bakgrunn, en annen organisering av familielivet, særegne tradisjoner for mat og måltider og en annen religiøs praksis.

  • Younas Vaseem Alam med barna Adnan til venstre, Salman på fanget og Imran til høyre, 1995. Younas giftet seg med Umme Kalsoom (født 1965) i 1982 og fikk tre barn. Familien flyttet til en treroms leilighet på Løvenstad i Rælingen i 1987, og i 2002 kjøpte de et rekkehus på 163 m2 på Rasta i Lørenskog. Privat foto

Hvordan ser det ut hjemme hos en innvandrerfamilie i vårt århundre, og hva er forskjellig fra et annet norsk hjem? Ethvert hjem er selvsagt enestående og forskjellig fra alle andre. Det er preget av beboernes smak, men også av en boskikk som er gruppespesifikk. I møtet med norsk byggeskikk og norsk vareutvalg vil innvandrernes boskikk kanskje endre seg noe. Dessuten legger selve arkitekturen premisser for innredningen: Planløsningen, rommenes størrelse form og dørenes og vinduenes plassering danner et rammeverk som begrenser og betinger valgmulighetene i innredningen. En liten leilighet i en gammel sentrumsgård vil få et annet utseende enn en drabantbyleilighet eller en romslig enebolig, uansett hvilken bakgrunn beboerne har.

Mange innvandrere, enten de kommer som flyktninger eller som arbeidsinnvandrere, befinner seg i den lavere delen av den sosioøkonomiske skalaen i Norge, særlig i den først tiden. Dette legger økonomiske begrensninger på de valgene en kan ta, både når det gjelder boligstørrelse, beliggenhet og innredning. Samtidig er det særlig i visse innvandrergrupper høy sosial mobilitet i løpet av levetiden og særlig fra en generasjon til den neste. Dette påvirker mulighetene til å innrede etter foretrukne hjemidealer og kan i seg selv forandre smakspreferansene.

Arbeidsinnvandrerne som kom til Norge fra Pakistan omkring 1970, reiste fra et land med skikker som nok opplevdes som veldig fremmede i den norske samtiden. Det tok likevel en stund før deres hjemidealer og boskikk kom til uttrykk i disse «innvandrerhjemmene». De unge mennene som utgjorde flesteparten av innvandrerne var mest opptatt av å sikre seg tak over hodet i et trangt boligmarked, og de fleste betraktet oppholdet i Norge som midlertidig. De hadde i liten grad med seg gjenstander som satte et særegent «etnisk» preg på deres hjem. Først i andre halvdel av 1970-tallet ble de gjenforent med kone og barn, og en ny fase i innvandrernes bosituasjon begynte.

Migrasjonsprosessen medførte endringer i forhold til den husholdsstrukturen mange flyttet fra, der det var vanlig at flere generasjoner og gifte mannlige søsken bodde sammen. Byleilighetene som mange innvandrerfamilier bodde i, var uegnet til storfamiliehushold, og oftest var det også tilfelle at deler av familien forble i hjemlandet eller flyttet til andre land. Boligstrukturen, de økonomiske rammene og selve innvandringsprosessen medførte derfor er relativ rask tilnærming til norske familiemønstre, selv om mange barn, og noen ganger ugifte slektninger, medførte at det for mange var en trangbodd tid.

I slike små leiligheter var det også vanskelig å videreføre praksisen med kjønnsdelte soner i hjemmet. I Pakistan har mange hjem en offentlig sone i direkte tilknytning til inngangspartiet, der særlig mannlige besøkende samles, mens kvinnene gjerne møtes i de mer private delene av hjemmet. Også her kan vi se at de strukturelle rammene knyttet til hjemmet medfører endringer i den tradisjonelle boskikken. I noen tilfeller medvirket dette sammen med norske idealer om relasjoner mellom kjønnene til en bevegelse bort fra et kjønnssegregert sosialt liv, men det førte også til en forsterking av hjemmet som en privat sfære og en flytting av det mannlige samværet til det offentlige rom.

  • 1/1
    Stua til familien Saeed på Vestli i Oslo, 2011. Her bor mor, far, to sønner og en svigerdatter, som venter barn, i en andelsleilighet på 130 m2. «Egyptisk stil» preger hjemmet, der det ikke er funnet plass til den tradisjonelle veggseksjonen. «Hele huset – hele leiligheten – kjøpte vi og skiftet ut alt fra A til Å. Alle spikere. Alt er på en måte helt fra scratch. Søstra mi, mamma, pappa og jeg gjorde dette sammen. Mamma kan alt dette av natur, rett og slett. Hun har vært med på å finne alle detaljer (…) Det meste er handlet på Bolia, Living, A-Møbler, IKEA og Maxbo. Living er ganske greit. De har fin design. Man får ganske rimelig kvalitet og god design.» Adeel Saeed i intervju med Juveriya Bhutta, 2011. Juveriya Bhutta / Norsk Folkemuseum

Utviklingen i hjemidealer og boskikk blant pakistanere i Norge er ikke entydig og vil variere i forhold til familienes individuelle livsløp og preferanser. Bedret økonomi kan brukes til å anskaffe møbler og gjenstander en har drømt om, flytte til et annet område eller øke boarealet. Gradvis etableres det konvensjoner om hvordan et pakistansk hjem i Norge bør se ut, og tilgangen til nye varer øker etter hvert som innvandrerbefolkningen vokser. På et gitt tidspunkt vil det være mulig å identifisere innredningskonvensjoner som deles av flere innenfor det norskpakistanske miljøet, noe også arbeidet med leiligheten i Wessels gate 15 viste. Gjenstander og bilder kan gi uttrykk for familiens religiøse tilhørighet, tekstiler og pyntegjenstander for en «unorsk» smak. Samtidig er dette i stadig endring, slik at det er vanskelig å fastslå en særegen pakistansk estetikk. Når den første generasjonen av norskfødte med pakistanske foreldre nå selv skaper seg hjem, ser vi i mange tilfeller en økende tilnærming til rådende trender for innredning i det norske samfunnet.

  • 1/1
    Stua hos familien Ullah på Tøyen, 2002. Bildet ble tatt i forbindelse med feltarbeidet til Et pakistansk hjem i Norge – 2002. Familien har bodd i leiligheten siden 1970-tallet, og alle de fem barna vokste opp der. Hjemmet deres dannet utgangspunktet for innredningen av den pakistanske leiligheten i Wessels gate 15, uten å bli direkte kopiert. Leif Pareli / Norsk Folkemuseum

Over 40 år etter at innvandringen fra Pakistan til Norge tok til, har mange overkommet de økonomiske og fysiske begrensingene som preget hjemmene de første årene. Muligheten for å flytte ut av trange sentrumsleiligheter til større leiligheter, rekkehus og eneboliger i utkanten av Oslo faller sammen med at den første generasjonen nærmer seg pensjonisttilværelsen og rollen som besteforeldre. Flere er i dag i en situasjon der de selv kan bygge egne boliger eller der boligen har en størrelse som muliggjør en tilpasning til egne behov.

Denne utviklingen gjør det mulig å etablere den type flergenerasjonshushold som for mange er kjent fra Pakistan, men som var vanskelig å realisere de første årene i Norge. Boligene inndeles gjerne slik at de ulike familiene har sine separate deler, men at det også finnes arealer for felles samvær. Nygifte par flytter inn i husets sokkeldel, men bytter kanskje med foreldrene når de får barn og plassbehovet øker. Andre familier kan velge å anskaffe leiligheter i tilknytning til hverandre, slik som hos familien Ilyas på Hovseter der eldstedatteren bor med sin mann tre etasjer under foreldrenes identiske leilighet. Slik sikrer man seg en privat sone samtidig som den daglige kontakten ivaretas, og forskjeller i smak og innredningsidealer mellom generasjonene kommer tydelig til uttrykk.

For de som kan velge å bygge nytt, åpner det seg muligheter for å tilpasse planløsningen og rominndelingen til egne behov. Mange velger bort den åpne kjøkkenløsningen som har vært på moten de senere årene, gjerne med henvisning til at tillaging av tradisjonell pakistansk mat nødvendiggjør atskilt kjøkken. Enkelte bygger på en måte som sikrer direkte atkomst til stuen uten å bevege seg videre inn i huset; en videreføring av tradisjonell pakistansk boskikk i ny norsk drakt. Noen innreder rom som kun er tiltenkt husets kvinner og deres kvinnelige gjester. I andre hjem kan en stor stue utstyres med atskilte sittegrupper, gjerne med en tiltenkt, om ikke strengt definert kvinnelig og mannlig sone.

Vi kan kanskje si at mens den smaken og estetikken mister noe av sitt særpreg blant norsk-pakistanere, i takt med økende sosial mobilitet og bedret økonomi, så har dette muliggjort en tilpasning til mer tradisjonelle husholdsstrukturer. Kanskje kommer denne tendensen til å videreføres også i neste generasjon, men det er også trolig at vi vil se en økende oppslutning om kjernefamilien som rammen for husholdet – ikke bare som en nødvendighet, men som et ideal.

En pakistaner i Wessels gate 15 – og i Vestby

  • Stua hjemme hos Syed Amjad Ali i Vestby, 2002. Syed bodde som ukependler i Wessels gate 15 fra 1993 til 1998. Morten Bing / Norsk Folkemuseum

Syed Amjad Ali var 28 år da han kom til Norge i 1968 etter en måneds reise med buss og tog. Han etterlot kone og to sønner på 2½ år og 6 måneder i Pakistan, og så ikke familien sin igjen før de kom etter til Norge i 1973. Fra familien kom til landet, bodde de i Vahls gate på Tøyen, senere i Prinsdal, før de i 1989 flyttet til tomannsbolig i Vestby. Her bor sønnen og svigerdatteren i den andre delen av huset. I de første årene jobbet Ali flere ulike steder, blant annet på Kaffistova i Rosenkrantz' gate, men han har nå jobbet mange år i SAS Catering – først på Fornebu, nå på Gardermoen. Fra 1993 til 1998 var han ukependler og bodde i Wessels gate 15, mens familien hans bodde i Vestby. Han bodde i annen etasje i sideleiligheten i hovedoppgangen. På denne tiden var gården i sterkt forfall, og flere av leiligheten sto tomme. Under ham var det en butikk som ble drevet av vietnamesere, mens kiosken på hjørnet hadde pakistansk innehaver. Ali brukte primært kjøkkenet og stua – det første rommet til høyre i gangen. De andre rommene ble bare brukt hvis barna eller venner av Ali skulle overnatte. Men dette var ikke sjelden. Leiligheten synes å ha vært et samlingssted hvor mange møttes til sosialt samvær – med kortspill utover natta.

  • Syed Amjad AliS hjem i Vestby, 2003. Morten Bing / Norsk Folkemuseum

Stua i tomannsboligen til Ali i Vestby er rektangulær med vinduer på den ene langsiden. På hver kortside står det i 2002 en veggseksjon, med hyller og vitrineskap. På hyllene og i skapene er det pyntegjenstander, flere små lamper og noen familiebilder både fra Norge og fra Pakistan. De viser blant annet Ali og kona hjemme i Pakistan, barna med norsk flagg på 17. mai og svigerfaren. På veggen over seksjonen er det sitater fra Koranen i ulike utforminger. Det er ikke gardiner for vinduene, men rikelig med grønne planter. På veggen vis-à-vis vinduet henger et stort veggteppe med bilde av Kaba. Skråstilt i hjørnet mellom vindusveggen og den ene kortveggen står TV-en på et møbel med glassdør med videospiller og mange videokassetter inni. I den delen av stua der TV-en står er også salonginnredningen, som består av et brunbeiset salongbord med plate av keramiske fliser og to sofaer – den ene med skinntrekk, den andre, en treseter, med stripete ulltrekk. I den andre delen av stua er det spisebord og -stoler, samt en toseters sofa som matcher treseteren.

Dette kapittelet er skrevet i samarbeid med Thomas Michael Walle og Juveriya Bhutta.