For dem som hadde politisk ansvar var det både vanskelig og lett. Vanskelig fordi vi manglet alt, og hadde uløste oppgaver overalt. Lett fordi vi hadde et fellesskap som er sjeldent i en nasjons liv. I folket selv så vi det kanskje mer i glede og fest enn i alvor og arbeid. Men også i hverdagens arbeid så man mange eksempler på vilje til å gjøre en ekstra innsats.
Krigen er over
De første fem etterkrigsårene forsvinner ofte ut av det historiske minnet. De blir en appendiks til Krigen eller et preludium til 1950-årene.
Annen verdenskrig var som et ugjennomtrengelig sort hull i historien. Oppbyggingen av den sosialdemokratiske velferdsstaten, som så vidt var kommet i gang etter Arbeiderpartiets valgseier i 1936, stoppet opp i fem år. Selv om også krigsårene hadde sitt hverdagsliv, var det et annerledes hverdagsliv preget av blendingsgardiner og rasjoneringskort. Med freden begynte en ny epoke. 1930-årene var på mange måter blitt en fjern fortid, selv om det bare var fem år mellom 9. april 1940 og maidagene i 1945.
-
Kong Haakon VIIs tilbakekomst til landet i 1945 representerer begynnelsen på en ny tidsalder i Norge: etterkrigstiden. 7. juni gikk han i land på Honnørbrygga i Oslo etter nøyaktig fem år i eksil. A. B. Wilse / Norsk Folkemuseum
Slutten av 1940-årene ble begynnelsen på en ny verdensorden: Et jernteppe hadde senket seg tvers over det europeiske kontinent, som den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill sa i en tale i mars 1946. Vest sto mot øst, kapitalisme mot kommunisme, USA mot Sovjetsamveldet. I 1948 tok kommunistene makten i Tsjekkoslovakia og Ungarn. Samme år måtte Finland undertegne en «vennskaps- og bistandspakt» med Sovjet. I 1948 begynte også den ett år lange Berlinblokaden, og i 1949 ble DDR opprettet. Den 40 år lange todelingen av Tyskland var et faktum. De norske sosialdemokratene måtte velge side og valgte Vesten. 4. april 1949 undertegnet utenriksminister Halvard Lange Atlanterhavspakten og Norge ble medlem av NATO.
En verden i oppbrudd
Det var ikke bare Europa som endret seg i de første årene etter krigen. I 1948 ble Koreahalvøya delt i Republikken Korea i sør og Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord. Året etter ble Folkerepublikken Kina proklamert etter en langvarig borgerkrig. Det var ikke alltid politiske systemer som skapte skillelinjene. I 1947 ble den tidligere britiske kronkolonien India delt i to: Den indiske union og Pakistan. De to nye statene kom allerede samme år i krig med hverandre om kontrollen over Kashmir. Millioner av muslimer som flyktet fra India til Pakistan, og sikher og hinduer som dro den andre veien, førte også til vold og kaos. I 1948 trakk britene seg ut av Palestina og Israel ble erklært som en selvstendig stat. Også her ble det krig, da de arabiske landene angrep Israel kort tid etter.
-
Valgplakat for Det norske Arbeiderparti fra 1949 med slagordet «ALDRI MER borgerlig styre». Mellomkrigstidens fattigdom og klassemotsetninger var fortsatt en realitet. Nå skulle det store målet – økonomisk vekst og velstand for alle – virkeliggjøres. Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv.
«Aldri mer»
I Norge sto gjenreisningen etter krigen i sentrum. «Vi bygger framtidens Norge» sto det på Arbeiderpartiets valgplakat høsten 1945. Valget resulterte i rent flertall til partiet, som skulle komme til å styre Norge i 20 år framover. Etterkrigstiden ble ingeniørenes, sosialøkonomenes og sosialdemokratiets periode. Fortiden, det gamle samfunnet med klasseskille, fattigdom, arbeidsløshet og bolignød, skulle en legge bak seg. «Aldri mer» var navnet på Arbeiderpartiets valgfilm i 1949. Dette valget ble en triumf for partiet som fikk 45,6 % av stemmene og 85 av 150 representanter på Stortinget.
I det moderne, sosialdemokratiske Norge skulle industrien ha en sentral rolle. «Økt produksjon vil løse alle problemer», uttalte statsminister Einar Gerhardsen i en tale på Youngstorget i 1946. Valutainntekter var avgjørende for gjenreisningen. Den kraftkrevende tungindustrien, med staten som en viktig eier, sto derfor i fokus. Primærnæringene ble nedprioritert og skulle rasjonaliseres for å frigjøre arbeidskraft til industrien. 10. juli 1946 vedtok Stortinget å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana. Året etter ble aluminiumsverket i Årdal, som var påbegynt av tyskerne under krigen, satt i drift (fra 1951 Årdal og Sunndal Verk).
De første årene etter krigen var en tid med vekstideologi, planøkonomi og økt mobilitet i befolkningen – en tid med oppbrudd og reiser til det ukjente, med flukt fra landsbygda, fra småbruk og fiskevær til tettstedene, byene og fabrikkene. Det var også en tid da den mentale gjenreisningen krevde sitt – et omdiskutert landssvikoppgjør (med 90 000 anklagede), saken mot Knut Hamsun og deltagelse i Tysklandsbrigaden – og i 1947 førte den 32 år gamle Thor Heyerdahl balsaflåten Kon-Tiki over Stillehavet.
- 1/1
Thor Heyerdahl til rors på «Kon-Tiki», 1947. Kon-Tiki-ekspedisjonen var en av de mest omtalte hendelsene i Norge i årene rett etter annen verdenskrig. Med sin blanding av vitenskapelige ambisjoner og personlig dristighet tok den opp arven etter de store polarekspedisjonene i tiårene før og etter 1900, bare på andre breddegrader. Som dem bidro den til å skape nasjonal stolthet og til å gjøre ekspedisjonslederen internasjonalt berømt – godt hjulpet av hans eget betydelige formidlingstalent. På en måte knyttet den også noen tråder tilbake til krigen, da to framstående motstandsmenn, telegrafistene Torstein Raaby og Knut M. Haugland, var med på ferden. Privat foto
Og så kom femtitallet
- 1/1
Oslo Rådhus, tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, ble offisielt innviet i 1950 etter en lang og krevende byggeprosess, som blant annet innebar sanering av en hel bydel – den forslummede Pipervika. Arkitektene vant konkurransen om rådhuset allerede i 1918 med et middelalderinspirert utkast med ett smalt tårn. Da grunnsteinen omsider ble nedlagt i 1931, var planene sterkt endret, og det ferdige bygget har blitt stående som det viktigste symbolet på moderniseringen av Norge i det 20. århundre. Fotografi fra samtidig postkort. / Norsk Folkemuseum
I 1950 ble Oslo Rådhus ble innviet og byen feiret sitt 900 års jubileum. Filosofen Arne Næss ledet en ekspedisjon til fjellet Tirich Mir i Pakistan, og Stortinget vedtok enstemmig «den nye tellemåten». Apartheid ble innført med lov i Sør-Afrika (der nasjonalistene hadde vunnet valget i 1948), kineserne rykket inn i Tibet og Koreakrigen brøt ut.
Året etter ble den første borgerlige konfirmasjonen avholdt i Oslo – i universitetets aula. OBOS bygde boligblokker på Etterstad og i Akersbakken, og Einar Gerhardsen gikk av som statsminister (men var tilbake i 1955). Samme år begynte USA med fargesendinger på TV, og den europeiske kull- og stålunionen mellom Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg ble etablert. Den utviklet seg senere til EF og EU.
I 1952 var gjenreisningen langt på vei over. Da ble den amerikanske Marshall-hjelpen avsluttet og rasjoneringen av kjøtt, kaffe og sukker opphevet. Dermed var det stort sett bare biler som ikke kunne omsettes uten restriksjoner – melk, ost, egg, skotøy og klær hadde kommet i fritt salg allerede i 1949. De VI olympiske vinterleker i Oslo i februar 1952, der Norge tok nesten en tredjedel av gullmedaljene, ga derfor grunnlag for feiring på flere måter. Arrangementet ble også en manifestasjon av at framtidsoptimismen var stor og det nasjonale samholdet fortsatt intakt.
-
Fortellingen om Kari og Petter er ikke tatt fra virkeligheten, den er fiction – hentet fra spillefilmen Vi gifter oss fra 1951 med Inger Marie Andersen og Henki Kolstad i hovedrollene. Men selv om Kari og Petter var personer på et kinolerret, var det nok mange av de unge parene som satt i kinosalen i 1951 som kjente seg igjen i deres fortvilete jakt på bolig, eller visste at de selv snart skulle være i samme situasjon. Mange ekteskap fikk en vanskelig begynnelse. Jakten på bolig satte kjærligheten på prøve. Nasjonalbiblioteket
Boligmangel og boligbygging
Boligmangelen viste seg å være det vanskeligste problemet å løse. Man regnet med et underskudd på minst 100 000 boliger i 1945. Arbeiderpartiet lovet å skaffe alle i løpet av fire år. Det tok likevel tid før byggingen kom i gang for alvor, og mange slags forslag ble lansert for å få fortgang i prosessen. Mest oppsikt vakte ingeniør Olav Selvaags «prøvehus» på Ekeberg i Oslo. Det ble reist på rekordtid i 1948 med svært rasjonell bruk av materialer, og til manges forargelse i strid med forskriftene, men står der ennå. Gjennom statlige organer som Boligdirektoratet og Husbanken og ved hjelp av Boligsamvirket NBBL (Norske Boligbyggelags Landsforbund) ble det bygget så mange som 117 000 nye boliger fram til 1952, hvorav 6000 av OBOS i Oslo. Likevel fortsatte boligkøene bare å vokse, og misnøyen ga seg utslag i demonstrasjoner og store underskriftskampanjer med slagord som «Å bo er en menneskerett». Da kong Haakon VII fylte 80 år i august 1952 og talte til 50 000 på Rådhusplassen i Oslo i øsende regn var hans hovedbudskap at «hver nordmann må få sitt eget hjem, slik at vi alle kan si at Norge er et lykkelig land».
-
Anne-Cath. Vestly leser fra boka Ole Aleksander får skjorte, 1956. Den første Ole Aleksander-boka kom ut i 1953. Serien ble 1950-tallets viktigste norske barnebøker og har preget flere generasjoner barn. Dagbladet / Norsk Folkemuseum /
Femtiårene har blitt kalt radioens gullalder. Ønskekonserten ble lansert i 1950. De mest populære låtene de første årene var «Ave Maria» og «Livet i Finnskogene». Barnetimen for de minste om morgenen med Torbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly og Lørdagsbarnetimen med «Onkel Lauritz» ble en viktig del av hverdagen for alle barn i Norge. Underholdningsprogrammer som Det spørs med Rolf Kirkvaag gjorde programlederen til landets første «rikskjendis».