Hopp til hovedinnhold

Numedalstunet

I Numedal kunne gårdene ha opptil tjue bygninger. Numedalstunet på Norsk Folkemuseum har bant annet tre stuehus som viser utvikling i boskikk.

Eldhus fra Bakke (Rollag, ca. 1750-1800)

Eldhuset var gårdens «grovkjøkken» for baking, slakting og vask.

Eldhuset har ett rom, og sval i fronten og på den ene langsiden. Den har forseggjort innredning: peis, vinduer og seng. Det viktigste inventaret er peisen, hvor flatbrød ble stekt på takke. I den ene sidevangen på peisen er det en luke med jerndør. Den var åpning til en bakerovn, murt opp utenfor tømmerveggen. Denne bakerovnen er ikke blitt gjenoppført på museet. 

Eldhuset kunne også bli brukt som sommerstue på gårder som ikke hadde egen sommerstue.

Stall fra Grønneflåta (Nore og Uvdal, 1750-1800)

Langstrakte stallbygninger med tre rom var vanlig i de øvre Numedalsbygdene.

I stallen fra Grønneflåta har det vært hester og sauer i siderommene i underetasjen, mens det i midtrommet har vært kviger og ungdyr. Det hendte også at midtrommet ble brukt til gjestestall for hester. 

Overetasjen er trevet, altså høyloftet, også det med tre rom. Trevet er bredere enn underetasjen, slik at veggen mot tunet krager utover veggen under. I det ytre ligner stallen et langloft eller en løe, mye på grunn av kjørebrua opp til trevets midtre rom. Hit ble høy fraktet, og videre lempet inn i de to siderommene. 

Taket er bordkledd, en vanlig taktekking i Numedal.

Fjøs fra Ramberg (Hol, 1800-1850)

Fjøset har peis og rom for oppbevaring av gjødsel under gulvet.

Fjøset fra Ramberg i Dagali (nå Hol kommune i Hallingdal) er laftet i én etasje. Innvendig er rommet todelt. To langsgående bjelker gir feste for stolper som deler av båsene. Kyrne sto bundet til ytterveggen. Peisen i hjørnet ved inngangen har innmurt bryggerpanne til å koke "sørpe", et slags nødfôr. laget på vann iblandet eksempelvis mose, tørket lauv og oppskavet bark.

Grunnmuren under langveggene er like bred som båsene er lange, slik at kyrene sto på muren, på et underlag av torv.
Fjøset sto i bratt terreng, og ytterst er grunnmuren derfor høy. Det var åpent rom under fjøsgolvet, som egnet seg til oppbevaring av gjødsel. Møkka ble likevel ikke lagt her, men på tradisjonelt vis kastet ut gjennom en luke i bakveggen, og lagt i en haug utenfor. Senere ble det vanligere å benytte rommet under fjøsgolvet til gjødselkjeller.

Løe fra Nordre Mellom Nørstebø (Nore og Uvdal, 1600-tallet)

Løa har «skål», den karakteristiske utkragingen av svalen i overetasjen, som kjennetegner løene i Numedal. Skålen ble brukt til å lagre halm, lauv og annet fôr.

Stall fra Nedre Værås (Flesberg, ca. 1800)

Stallen er en ren hestestall og representerer den minste typen stall som var vanlig i Numedal.

Nede er det spiltau til tre hester. Bortsett fra en liten lufteglugge er døra stallens eneste åpning. Hestemøkka måtte kastes ut på tunet, hvor den ble liggende i en haug til den ble kjørt bort. 

Over stallen er trevet, høyloftet, som krager ut over stallens sidevegger. Frontveggen har innelukket sval. På siden av svalen er det en stige opp til trevet. 

Numedal

Numedal i Buskerud er det sørvestligste dalføret på Østlandet, og strekker seg fra Hardangervidda nasjonalpark i nordvest, til Dagali, og Kongsberg i sør.

Gjennom dalføret renner Numedalslågen, som sør for Kongsberg fortsetter gjennom Lågendalen, og munner ut i havet ved Larvik. I de nedre bygdene Flesberg og Rollag er dalen bred og skogrik, mens Nore, Uvdal og Dagali er typiske fjellbygder med bratte dalsider. I alle bygdene hadde gårdene tilgang til dyrkingsjord og skog, seterbruk, jakt og fiske.

I eldre tid var Numedal nokså tynt befolket. Kongsberg sølvverk åpnet dalen mot utenverden. Gruvedriften la runnlaget for nye næringer og stor folkevekst, sælig i Flesberg. Handels- og drifteveiene mellom Øst- og vestlandet har hatt stor betydning for dalføret. 

Gårdene kunne ligge både på flatmark, i dalbunnen og i bratte dalsider, og kunne bestå av opptil tjue bygninger, et antall som ikke var uvanlig på Østlandsgårder i første halvdel av 1800‑tallet. Både topografien og det store antallet bygninger bidro til at formen på gårdstunene kunne variere. Ofte lå husene ganske uregelmessig spredt utover et stort areal, og med lange avstander imellom.

  • Numedal

Museum24:Portal - 2024.06.11
Grunnstilsett-versjon: 1