Farger og overflater

Vi er ikke lenger henvist til ensidig bruk av dystre farver, vi har ingen ornamenter å fornekte, ingen forvrengte møbler å stikke i skjul. Hele regnbuen står til vår rådighet, hverken blått eller grønt er tabu.

Bernt Heiberg: Slik vil vi bo, 1935.

Med bygården som kilde

En gammel vegg, et tak eller et gulv kan leses som en historiebok. Lag på lag med farger, tapeter og gulvbelegg kan fortelle mye om de som har bodd innenfor hjemmets fire vegger: Hvorfor valgte de det de gjorde? Og hvilke valg hadde de? Et hjem som har vært bebodd i flere generasjoner, kan fortelle mye om tidligere beboeres smaksretninger og svingninger i motene, selv om tingene deres er borte. 

Den gamle bygården fra Wessels gate 15, som skulle rives og gjenoppstå på Norsk Folkemuseum, bød på mange spennende muligheter til å undersøke nettopp dette. Alle de skjulte sporene lå der, under lag på lag med tapeter, bak listverk og nedsenkede himlinger, oppforede gulv og utallige malingslag, og kunne plukkes fra hverandre. Det ble utført «bygningsarkeologiske» undersøkelser, og historier i gulv, vegger og tak kom til syne. I et par måneder før hele bygården skulle rives og alle de gamle bygningsdelene demonteres og fraktes til museet i store containere, ble det utført mange «utgravninger» på opprinnelsesstedet. Ikke alle bygningsdelene kom tilbake der de hadde stått og ikke alle er blitt undersøkt godt nok. 

  • Kjøkken 1905 (Foto/Photo)
    Kjøkkenet i «Ein norsk heim i ei ny tid 1905». Fargen er valgt på grunnlag av undersøkelser på det originale veggpanelet i rommet. Det er sannsynligvis denne okerfargen de egentlige beboerne hadde rundt forrige århundreskifte. Generelt sett har museet søkt å utforme alle overflater i opprinnelig materiale og teknikk, noe som stort sett betyr at pussede overflater er malt med limfarge og treverk med linoljemaling. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Det er først og fremst i tre leiligheter i gården dette kildematerialet er blitt brukt som grunnlag for overflatebehandling, fargesetting og dekor: «Et dukkehjem – 1879», «Ein norsk heim i ei ny tid – 1905» og «Bonytthjemmet – 1979«. Kildematerialet er likevel godt bevart på museet og kan når som helst tas fram og granskes nærmere. Det er merket med sitt romnummer og sin veggplassering. Gårdens beboelseshistorie er også godt dokumentert. Så ønsker vi å få rede på hvilken farge familien Nilsen hadde i sitt kjøkken på slutten av 1960-tallet, eller kanskje hvilket tapet de hadde i stua – er det faktisk mulig å få svar på dette ved nærmere undersøkelser. 

Mye var også revet bort av oppussingsivrige hender gjennom årenes løp, særlig fra 1970-tallet og framover. Vi vet ikke nøyaktig hvordan hjemmet til Alice og Jacob Dybwad så ut da de bodde i den store hjørneleiligheten i tredje etasje i 1879, heller ikke nøyaktig hvordan Kaspara Olsens leilighet i etasjen under så ut i 1905. Men vi vet en del, og i mangel på noen kilder, kan man gå til andre for å få vite mer − for eksempel de gamle branntakstene, som ble holdt i forbindelse med husforsikring. De inneholdt ofte verdifulle opplysninger om overflater, farger, dekor med mer. Ifølge Lov om alminnelig brannforsikring fra 1845, skulle taksering gjentas hvert tiende år. Ved å følge takseringene, kan vi få godt daterte opplysninger om endringer som er gjort i takstperiodene. For Wessels gate 15 er det bevart branntakster fra 1879, 1889, 1900, 1912 og 1929. I branntaksten fra 1889 får vi blant annet opplyst at «2den Etage har 2 pudsede Entréer, 12 betrukne og malede Værelser, 3 do. panelede og malede, 3 do. Kjøkkener, 3 Spiskammere og 2 Aflukker».

Alle stuer og soverom i gården hadde opprinnelig tapet eller malt maskinpapir på trukket strie, mens kjøkken, spiskammers og kott hadde malt staffpanel. Mange tapetlag var fjernet fra veggene da gården skulle rives. I de fleste rommene som hadde vært tapetsert eksisterte likevel den opprinnelige strien som tapetet var festet til fremdeles, men det innerste laget med tapet eller malt maskinpapir var ikke nødvendigvis fra byggeåret. Revner i papiret ble nok ofte etter hvert for store, og de mange lagene av tapet gjorde overflaten ujevn. Derfor har mange fjernet tapetlagene, men gjenbrukt den opprinnelige strien. Enkelte vegger fortalte mer enn andre. Det ble flere steder funnet limfargetapet som første lag på strien, og i to tilfeller vurderes de til å være fra byggeåret 1865, ettersom de ble funnet i to forskjellige leiligheter. Dette kassettmønstrede tapetet i ulike gråtoner med rene, blå felter var utbredt på 1860-tallet, og det er sannsynlig at byggherren har satt det opp som standard i noen rom ved bygårdens oppførelse. I det ene tilfellet var tapetet godt bevart på en hel veggflate, ettersom den ved et senere tidspunkt var blitt dekket av et lag ullpapp påført med spiker som underlag for neste lag tapet. I det store hjørneværelset i hovedfløyens tredje etasje ble det funnet fragmenter av en annen type tapet på bomullspapir som innerste lag mot strien. En lys grå limfarge var bunnfarge for motivet – spydornamentikk i gulltrykk. Dette ble også vurdert som ett av de tidligste tapetlagene og ble derfor rekonstruert i leiligheten Et dukkehjem – 1879. Kan det være dette tapetet de reelle beboerne Alice og Jacob Dybwad hadde i sin stue?  

Det er først og fremst i «Et dukkehjem – 1879» det eldste, veggfaste kildematerialet fra Wessels gate 15 er benyttet. Det ble foretatt utallige fargeundersøkelser av bevarte overflater, både av panel, listverk, dører og vinduer. Fire av de mange gipsrosettene som var bevart fra byggeåret, ble renset for mange lag med hvitmaling, og fargesettingen ble basert på rester av farger funnet på disse. 

  • Rikt dekorert takrosett fra «Et dukkehjem — 1879». Fargeundersøkelser viser ofte at fortidens fargebruk var annerledes enn man forestilte seg på forhånd. Fram til begynnelsen av 1900~tallet var takrosetter som regel malt i mange farger, og himlingene hadde gjerne sjablongdekor eller enkel, flerfarget strekdekor. Men siden det vanligvis ble brukt Iimfarge, som Iett lar seg vaske bort, har mange spor ofte forsvunnet på grunn av nedvasking av takene ved senere oppussing. Fargesettingen av takrosetten i «Et dukkehjem — 1879» er basert på rester av blant annet rosa og  gråbrunt på den originale rosetten. Rikt dekorerte tak, vegger og gulv fra denne tiden krevde en maler som var vel så mye kunstner som håndverker. (Foto/Photo)
    Rikt dekorert takrosett fra «Et dukkehjem — 1879». Fargeundersøkelser viser ofte at fortidens fargebruk var annerledes enn man forestilte seg på forhånd. Fram til begynnelsen av 1900~tallet var takrosetter som regel malt i mange farger, og himlingene hadde gjerne sjablongdekor eller enkel, flerfarget strekdekor. Men siden det vanligvis ble brukt Iimfarge, som Iett lar seg vaske bort, har mange spor ofte forsvunnet på grunn av nedvasking av takene ved senere oppussing. Fargesettingen av takrosetten i «Et dukkehjem — 1879» er basert på rester av blant annet rosa og gråbrunt på den originale rosetten. Rikt dekorerte tak, vegger og gulv fra denne tiden krevde en maler som var vel så mye kunstner som håndverker. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å fargelegge gipsstukkatur og himlinger, de siste med sjablongdekor. Malerhåndverket hadde på mange måter sin glansperiode i siste halvdel av 1800-tallet, da etterspørselen etter malt dekor var på sitt høyeste. Malerne måtte beherske et stort antall dekorasjonsteknikker, noe som krevde en større eller mindre grad av kunstnerisk sans. Det enkleste var sjablongmaling, det vil si at malingen ble påført gjennom en plate med utskjæringer av motivet – en sjablong. Ofte forekom sjablongmaling i kombinasjon med enkle strekdekorasjoner. En enkel strekdekor fra bygårdens tidligste år, ble funnet bak en dørgerikt og fotlist i hjørneleiligheten i tredje etasje. Den antas å være fra husets oppførelse, ettersom strie og papir ble oppspent før listverket ble festet. Slik strekdekor var svært utbredt i siste halvdel av 1800-tallet, selv i fattige hjem, og ble brukt både på tak, vegger, brannmur og gulv. 

De fleste hentet inn en maler for å male hjemmet. Ferdigmaling eksisterte ikke, og malerne rev fargene sine selv, kokte oljer og lakker. Maling består i hovedsak av to elementer: bindemiddel og fargestoff (pigment). Som fargestoff ble det vanligvis brukt pigmenter i pulverform. Bindemiddelet kunne være et hvilket som helst flytende klebestoff. De pigmentene som har vært kjent lengst er jordpigmentene (farget jord). De finnes i rødt, gult, hvitt og grønt. Bindemidler til innvendig husmaling har tradisjonelt vært linolje til treverk, kalk eller animalsk lim til murverk, samt islandsk mose til pussede tak. Industrialiseringen, med effektive metoder som sprøytemaling og maleruller, hadde ennå ikke nådd faget. 

Malte imitasjoner – først og fremst av tre (ådring) og marmor (marmorering) – var blant de mer krevende teknikkene og høyeste mote fra midten av 1800-tallet. Begge teknikker er svært gamle, men på slutten av 1800-tallet var de blitt utviklet fra stilisering til nærmest naturtro imitasjoner. En slik lys eiketresimitasjon ble avdekket på de gamle dørene til leiligheten «Et dukkehjem – 1879». Ellers preges leiligheten av historismens mørke farger. Her er det dype jordfarger som dyp grønn, oker, ulike brunfarger og eiketreimitasjoner på brystninger og fotlister i tillegg til på dørene. Også mer lyse, tandre farger som blek fiolett, beige, blek grønn, grå og lilla, samt skarp rosa og gammelrosa ble mye brukt på denne tiden og ses i leiligheten blant annet på takrosetter og i sjablongdekoren sammen med gull som stafferingsfarge. Den sterke rødfargen fra pigmentet «sinober» går igjen i strekdekoren. 

  • Original strekdekor på en av dørene i «Ein norsk heim i ein ny tid — I905». Døra, som opprinnelig sto i en av leilighetene i første etasje i gården. var blitt plateslått på et tidlig tidspunkt. Den opprinnelige overflaten med strekdekor er derfor bevart. Dette er den eneste døra fra gården som ikke var overmalt. Strekdekor på dører var svært vanlig på slutten av 1800-tallet. (Foto/Photo)
    Original strekdekor på en av dørene i «Ein norsk heim i ein ny tid — I905». Døra, som opprinnelig sto i en av leilighetene i første etasje i gården. var blitt plateslått på et tidlig tidspunkt. Den opprinnelige overflaten med strekdekor er derfor bevart. Dette er den eneste døra fra gården som ikke var overmalt. Strekdekor på dører var svært vanlig på slutten av 1800-tallet. Niels G. Johansen / Norsk Folkemuseum

Det er en utbredt forestilling at gamle kjøkkener var malt «kjøkkenblå». Men fargeundersøkelser fra flere hold viser imidlertid at blå kjøkkener ikke ble vanlige før rundt 1915. I siste halvdel av 1800-tallet var rosa eller oker de vanligste kjøkkenfargene. Som første lag på veggpanelet i dette kjøkkenet ble det avdekket en rosa kulør. Rosa var en rimelig farge, og kjøkkenet var nok ikke det rommet som ble prioritert.

Innredningsidealene endret seg på begynnelsen av 1900-tallet – som en reaksjon mot alt det mørke og tunge. Fargene blir blekere og dusere og gulbeige, gråhvit, oliven og blek grågrønn var mye brukt. Det ble mer og mer vanlig å male både himlinger og stukkatur hvit. Dette kan også forklares med innføringen av elektrisitet i hjemmene. Nå slapp man den mørke osen fra parafinlampa som tilsotet takrosettene.

«Et dukkehjem – 1879» og E»in norsk heim i ei ny tid – 1905 «var begge frie konstruksjoner. Museet gikk likevel langt i forhold til å inkorporere farger som ble avdekket i originalmaterialet og opprettholdt dermed forbindelsen til bygårdens faktiske historie. I leiligheten Ein norsk heim i ei ny tid – 1905 ble flere av rommene malt med utgangspunkt i de fargene rommene hadde på den gangen. Derfor ble kjøkkenet malt i dyp oker, pikeværelse i lys rosa og entréen i olivengrønn – farger som ellers var vanlige i slike rom andre steder på denne tiden. Den opprinnelige døren mellom entréen og soverommet hadde blitt plateslått på et tidlig tidspunkt, og under platen ble det funnet en original strekdekor, som var svært utbredt på dører på slutten av 1800-tallet. Denne ble renset og de andre dørene fra entréen ble malt opp i samme strekdekor. 

  • Malerlærlinger (Foto/Photo)
    Malerlærlinger Ukjent fotograf

Helt fram til 1950-tallet var det vanlig at profesjonelle malere malte hjemmene. Før 1930 måtte den som malte lage malingen selv, og det var nødvendig med kunnskap om pigmenter, bindemidler og blandingsforhold. Det hadde de fleste ikke, og de engasjerte derfor yrkesmalere til å male veggene og listene og dekorere taket. Riktignok begynte folk flest tidlig «å fuske i faget». Allerede i 1908 pekte fagbladet Maleren oppgitt på de som, med hjelp fra stadig flere fargehandlere og ukebladenes gode råd, selv forskjønnet «sit inventar og husgeraad». 

Fram til andre verdenskrig fant maleren likevel sin kundekrets i de fleste lag av befolkningen. Det som skilte samfunnsklassene, var valg av farger, malingstype og omfanget av dekoren. De velstående hadde mulighet til å benytte dyre, statusgivende farger også på hele veggflater, mens mindre bemidlete bare kunne bruke kostbare pigmenter til detaljer i dekoren. For 70 år siden kostet for eksempel en kilo av det dyreste pigmentet (palettblå) kr. 5,20 hos Alf Bjerckes fargehandel i Oslo, mens det rimeligste (dodenkopf), hadde en kilopris på 13 øre. Ut fra kunnskap om farger og pigmenter kan man altså langt på vei lese på interiørene hvilket sosialt miljø beboerne har tilhørt.

Industrien overtar

  • Kjøkken 1935 (Foto/Photo)
    Vågale «funksjonalistiske» fargekombinasjoner i kjøkkenet hos Evelyn Berg i «Slik vil vi bo – 1935». Taket og veggene er «eplegrønne» og listverket «lakkrødt». På gulvet er det ensfarget grønn linoleum. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Fra 1930-tallet overtok industrien gradvis all malingsproduksjon. I de første tiårene ble ferdigprodusert maling solgt i faste kolleksjoner eller som grunnfarger malerne selv justerte. De naturlige bindemidlene ble etter hvert erstattet av syntetiske – først med alkydoljemaling i 1930-årene. Et gammelt håndverk var i ferd med å gjennomgå grunnleggende endringer. Med funksjonalismens inntog på 1930-tallet avtok dekorasjonsiveren tilsynelatende kraftig. Likevel ble en del nye teknikker populære, som for eksempel strukturmaling og senere malerruller med ferdige mønstre til tapetimitasjoner. 

I leiligheten «Slik vil vi bo – 1935,» som er fargesatt etter funksjonalismens idealer, er det brukt en enkel type strukturmaling i entreen. Beboeren, «Evelyn Berg», er en moderne kvinne og har valgt flere av fargene i sin moderne leilighet etter fargeforslag i det fasjonable damebladet Hus og Have fra 1934. Her kan man lese at hjemmets «første inntrykk får man i entreen, og da det første inntrykk ofte er det avgjørende bør vi gjøre vårt beste for å få entreen lys og vennlig med friske, morsomme farger som så å si ønsker en velkommen til huset». Entreens vegger er derfor holdt i «lys sennepsgul», hvor én del sennepsgul skulle blandes med fire deler hvit. Døren er ren sennepsgul, mens dørkarmene er sorte med tomatrød staffering, som foreslått i bladet. Hun har valgt en mer dempet gulfarge i soverommet sitt, hvor bladet blant annet foreslår «honning-gule vegger, lysebeige tak, dører og vinduskarmer som veggene», men «kanten rundt dørspeilene males sjokoladebrun». Det gamle staffpanelet i soverom og kjøkken er plateslått med huntonittplater for å få en glatt og tett overflate. Alle rom i leiligheten, unntatt soverommet, har ensfarget, slitesterk linoleum på gulvet. Kjøkkenfargene er også hentet fra Hus og Have og «mattgrønne vegger og tak, lakkrøde lister og lakkrøde dørkarmer» frisker opp mot den enkle, hvite kjøkkeninnredningen

  • Spisestua i «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem — 1950» har originale papirtapeter fra l930-tallet. På tregulvet ligger et last linoleumsteppe av typen Congoleum. Det dekker mye av gulvet og ligner på avstand til forveksling et persisk teppe. Linoleumsbelegg og -tepper med slike mønstre var høyeste mote fra slutten av 1800-tallet og ble mange steder liggende helt fram til 1950-tallet, ettersom de var så slitesterke. (Foto/Photo)
    Spisestua i «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem — 1950» har originale papirtapeter fra l930-tallet. På tregulvet ligger et last linoleumsteppe av typen Congoleum. Det dekker mye av gulvet og ligner på avstand til forveksling et persisk teppe. Linoleumsbelegg og -tepper med slike mønstre var høyeste mote fra slutten av 1800-tallet og ble mange steder liggende helt fram til 1950-tallet, ettersom de var så slitesterke. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Disse vågale fargekombinasjonene og bruken av kontraster, korresponderer langt på vei med de fargene arkitekten Arne Korsmo brukte i mange av sine funksjonalistiske boliger på 1930-tallet. Friske farger var en del av det nye formspråket og har senere blitt omtalt som «sure» og «gusjete». Funksjonalismen representerte i egne øyne et endelig oppgjør med en mørk, dunkel fortid hvor brunfargene hadde dominert hjemmene i lang tid. Evelyn har imidlertid valgt noen roligere tapeter i de to stuene. Begge har det karakteristiske geometriske mønsteret som kjennetegner funksjonalismens formspråk, men med gråblå bunnfarge og elementer i skarp blått og plommerødt. Hun har selvsagt fjernet de gamle, ornamentsrike rosettene i taket og lagt ubehandlet kryssfinér i stedet – høyeste mote på denne tiden.

  • Detalj fra kjøkkenet i «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem — 1950». Blåfargen i dette kjøkkenet er basert på fargeanalyse av pigmenter fra det originale panelet Gunda Eriksen hadde i kjøkkenet sitt da hun bodde i Holmengata 5 i Vestre Vika i Oslo fra 1926 til 1953. Norsk Folkemuseum har bevart hele huset leiligheten lå i, men det har aldri blitt gjenreist. (Foto/Photo)
    Detalj fra kjøkkenet i «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem — 1950». Blåfargen i dette kjøkkenet er basert på fargeanalyse av pigmenter fra det originale panelet Gunda Eriksen hadde i kjøkkenet sitt da hun bodde i Holmengata 5 i Vestre Vika i Oslo fra 1926 til 1953. Norsk Folkemuseum har bevart hele huset leiligheten lå i, men det har aldri blitt gjenreist. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Funksjonalismens formspråk, med sine frekke fargekombinasjoner, ble likevel for dristig for folk flest på denne tiden. Mange valgte mer forsiktige fargekombinasjoner, som ulike beige- og brunfarger. Vi finner lite av funksjonalismens formspråk i hjemmet til «Vaskekonen Gunda Eriksen – 1950». Denne leiligheten ligger i første etasje, to etasjer under Evelyn Bergs. Leiligheten til Gunda er i likhet med Evelyns pusset opp på 1930-tallet, men valget av farger og tapeter er svært forskjellig. Lite ble gjort med leiligheten til Gunda fram til 1950 – tiden har på mange måter stått stille. Hos Gunda dominerer det brune og beige. Tapetene i de to stuene har brun bunnfarge og småblomstret mønster. Himlingene er malt hvite, men de gamle takrosettene er beholdt. Hun har beholdt de opprinnelige tregulvene, men i spisestuen – finstua – har hun et tidstypisk, løst linoleumsteppe, kalt Congoleum. Det panelte kjøkkenet har en dyp, gråblå farge – identisk med den fargen Gunda Eriksen hadde på kjøkkenet sitt i Holmengata 5.

Store endringer i malerfaget

Tiden etter 1945 var preget av store endringer innen malerfaget. Arbeidsvilkår og lønn ble bedre, men arbeidet skiftet karakter. Dekorasjonsmaleriet ble en kuriositet, nye produkter kom på markedet – ikke minst malerrullen ga malerne en ny hverdag. Som en malermester uttrykte det: «Hvis vi tapte noe i denne perioden må det være at deler av faget ble mer industri enn et håndverk.» Fra 1950-tallet ble det utviklet nye ferdigprodukter, blant annet et stort utvalg av flytende brekkfarger og lateksmaling som dekket godt. Maling og utstyr som rulle og pensler ble stadig bedre og rimeligere, og i tillegg endret moten seg. Dette ga folk større mulighet til å male selv, og mange ble «lørdagsmalere». 

I Norge kom det første fargeblandingssystemet i salg i 1963, og fram mot 1970 overtok de syntetiske bindemidlene nesten helt. Fargeutvalget var stort i de mange fargekartene som fantes på markedet, og de var ofte supplert med interiørbilder for å illustrere de «riktige» fargekombinasjonene. «Solveig og Arne Dahl» i Teak, TV og tenåringer – 1965 hadde nok ikke noen enkel oppgave da de startet oppussingen av sitt hjem i Wessels gate på slutten av 1950-tallet. I stua ble vegger og tak plateslått. TV-veggen, med den moderne seksjonen i teak, ble tapetsert med en fargesprakende 1960-talls tapet, mens de andre veggene i stua fikk en enklere grå og hvitmønstret tapet. Både entré og soverom ble tapetsert med tidstypiske, geometriske tapeter i lyse farger. Det gamle, slitte tregulvet i stuen fikk nytt, slitesterkt belegg – Balatum – en blanding av linoleum og vinyl i treimmitasjon, mens de andre gulvene fikk enten ny linoleum eller vinyl. 

Familien Dahls nye kjøkkeninnredning ble malt med en helblank, lys turkis farge mot «kanarigule» vegger. Helt tilbake til 1930-tallet var det vanlig å gi fargene i fargekartene egne navn som skulle gi riktige assosiasjoner til fargen – som «valmuerød», «jadegrønn» og «funkisgul». 1960-tallets utallige fargekart har langt friskere og morsommere fargenavn, som «karneval», «festgul» og «tropegrønn». Tanken var kanskje å skape den riktige stemningen, selv om man neppe følte seg helt hensatt til tropene i en «tropegrønn» stue

  • Kjøkken 1965 (Foto/Photo)
    1/1
    1960-tallsfarger på kjøkkenet i «Teak, TV og tenåringer — 1965». Kjøkkeninnredningen er malt opp i samme farge som den hadde på 1960-talIet. De gule veggene er fra et fargekart fra begynnelsen av 1960-taller. Fargen kaltes «mimosa» og var veldig populær på 1950- og 1960-tallet. Både veggene og innredningen er malt med helblank maling for å gjøre renholdet enklere. Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Tapet som veggbekledning var fremdeles vanlig utover på 1970-tallet, men det kan synes som om malte veggflater også i stuene ble mer vanlig på denne tiden. Maling var blitt billigere, og det var ikke lenger prisforskjell på fargene. I Gjør det selv-magasinet ’71. Vi fornyer oss kan vi lese at maling nå er det rimeligste veggbekledningsmaterialet som kan brukes. Selv om man valgte det rimeligste tapetet, ville det koste langt mer enn en malt flate. Vi får vite at malte overflater er best i kjøkken, soveværelse, barneværelse, bad og entré, mens man i stuen kan ha «en eller to vegger i et annet materiale, f.eks. malt strie eller overflatebehandlet panel.» Det er heller ikke før på 1970-tallet man på alvor våget å ta sterke farger i bruk. «I år har farvekonsulentene slått til lyd for å bruke friske farver i hjemmet. Vi skal ikke være redde for å bruke farver som vi vanligvis regner som «skrikende». Med knallrødt, signalgrønt, fiolett, sterk gul, oransje, etc. kan vi skape et trivelig interiør», står det innledningsvis i Gjør det selv-magasinet

  • Utsnitt av fargekart fra Jotun, 1999. Fargekartet har fått navnet Interiørklassikere og byr på «60 tidløse farger». Mange av fargenavnene er å finne igjen i fargekart fra 1950-tallet og senere, som «elfenben», «antikkhvit», «mimosa» og «benhvit». Det er kanskje først og fremst de «tradisjonelle jordfargene» som «bondeblå», «bygderød» og «hallinggul» de fleste forbinder med «tidløs», norsk bonderomantikk. Men også «mallorca» har vært på markedet såpass lenge at den har fått plass blant de tidløse klassikerne. (Foto/Photo)
    Utsnitt av fargekart fra Jotun, 1999. Fargekartet har fått navnet Interiørklassikere og byr på «60 tidløse farger». Mange av fargenavnene er å finne igjen i fargekart fra 1950-tallet og senere, som «elfenben», «antikkhvit», «mimosa» og «benhvit». Det er kanskje først og fremst de «tradisjonelle jordfargene» som «bondeblå», «bygderød» og «hallinggul» de fleste forbinder med «tidløs», norsk bonderomantikk. Men også «mallorca» har vært på markedet såpass lenge at den har fått plass blant de tidløse klassikerne.

Skarpt oransje i kombinasjon med brunt kom imidlertid til å gå igjen i mange hjem. Dette var totalt fraværende farger i leiligheten som Tove Kvalstad og Ola Ulset pusset opp på slutten av 1970-tallet i Wessels gate 15. Fargene de valgte den gang, er nøyaktig rekonstruert i «Bonytthjemmet − 1979» på museet. Fargene baserer seg både på fargearkeologiske undersøkelser av opprinnelige bygningsdeler, intervjuer med de tidligere beboere, fotodokumentasjon og fargekart. Stuene er malt i rent hvitt, noe som var uvanlig før slutten av 1970-tallet. Kjøkkenet ble malt «signalrød» i kombinasjon med «signalblå», mens «karjolgrønn» ble brukt på soverommet. Alle fargene ble hentet fra samme fargekart fra 1977. Samme år ble det vanlig å blande farger hos fargehandlerne, og først da fikk kundene det store fargeutvalget vi kjenner i dag. I et fargekart fra Jotun fra 1979 får vi vite:

Disse farvene representerer en helt ny farvetrend som aldri før har vært å finne på et farvekart for maling. Farver med en uvant klarhet og renhet. Som kan få tankene hen på fjerne, fremmedartede himmelstrøk. På asurblått vann, palmekledde strender, eksotiske blomster og frukter … Duggfriske farver. Og likevel myke. De skriker ikke, de er ikke påtrengende. Derfor er de også så lette å bruke. I kombinasjoner med seg selv eller med de andre Oxan-farvene, med vinyltapeter, paneler, moderne møbler og tekstiler. Som lette kontraster eller i beslektet harmoni. Alt etter hvordan de settes sammen og hva de settes sammen med. – Vær så god — de er dine. Alle 12.

  • Forside fra Vi fornyer oss. Gjør det selv-magasinet ´71. Selvgjort var frigjort! Å male hadde, ifølge magasinet, nå blitt så enkelt at det ikke engang var nødvendig med kjeledress for beskyttelse, noe moren på bildet tydeligvis har tatt til etterretning. Vi fornyer oss ble delt ut gratis en gang i året hos landets fargehandlere og kom med gode «gjør det selv»- råd om alt innen oppussing av hjemmet. I 1971-årgangen står det blant annet at man kan sette farge på det meste – hvorfor ikke male det gamle TV-apparatet knallrødt eller «gå løs på alle pynte- og bruksgjenstandene på kjøkkenet»? (Foto/Photo)
    Forside fra Vi fornyer oss. Gjør det selv-magasinet ´71. Selvgjort var frigjort! Å male hadde, ifølge magasinet, nå blitt så enkelt at det ikke engang var nødvendig med kjeledress for beskyttelse, noe moren på bildet tydeligvis har tatt til etterretning. Vi fornyer oss ble delt ut gratis en gang i året hos landets fargehandlere og kom med gode «gjør det selv»- råd om alt innen oppussing av hjemmet. I 1971-årgangen står det blant annet at man kan sette farge på det meste – hvorfor ikke male det gamle TV-apparatet knallrødt eller «gå løs på alle pynte- og bruksgjenstandene på kjøkkenet»?

Stadig flere pusset opp alt selv, og utover 1980-tallet ble hvite vegger vanlige, selv om pastellfargene kom for fullt, gjerne i kombinasjon med svart. «Sett pastell på tilværelsen! 80-årenes nye trend», kan en lese i et fargekart fra begynnelsen av tiåret. Men noen få år senere blomstret også «nasjonalromantikken», og pastellfargene er fraværende i et fargekart fra 1984. Her har fargene fått trauste navn som «Telemarkrød», «Rondeblå», «Gjendegrønn» og «Vågågul». 

Utover på 1990-tallet ble lasering, blant annet med svamp, svært populært. Nå kom også Jotuns fargekart Interiør klassikere. 60 tidløse farger, hvor farger som «Herregårdsgul» og «Dalablå» er representert sammen med «Mallorca» og «Rumba». Utvalget av maling var dessuten blitt lett tilgjengelig for alle, og man kunne velge blant et nesten ubegrenset antall farger. 

Ved årtusenskiftet ble tapetene, som i noen tiår hadde vært nesten fraværende, igjen en konkurrent for malingsbransjen. Samtidig økte utvalget av såkalte historiske tapeter. Mange valgte å tapetsere kun én fondvegg med stormønstret tapet og male de andre. Et pakistansk hjem i Norge – 2002 gjenspeiler nettopp dette. Her er både stue, jenterom og soverom tapetsert med blomstrete tapeter kjøpt på Interiørland. 

Samtidig gjorde helt andre tendenser seg gjeldende:

Vi er inne i en periode hvor vi ønsker å 'rydde litt opp'. Bort med alt unødvendig – det hele kalles minimalisme. Det handler om en enkel møblering og ikke minst forsiktig og riktig bruk av de lyse fargegruppene. Skandinavisk design og livsstil står sentralt, og som et naturlig resultat av dette vil vi oppleve både mørke og lyse treslag på møbler og pyntegjenstander. Metaller som krom og stål gir et moderne preg, og vitner om en urban livsstil med besøk på såvell kaffe- og tebarer. Vi blander det tekniske med det økologiske og fyller det hele med svakt fargede bakgrunner.

Butinox Interiør fargeguide Nordisk lys, 1999.
  • Kjøkken 1979 (Foto/Photo)
    1/1
    «Vi hadde noen idéer om et landsens fransk kjøkken i rødt, hvitt og blått», forteller Ola Ulset om kjøkkenet han og Tove Kvalstad pusset opp i Wessels gate 15 i 1976. Fargene har navn som «signalrød» og «signalblå». Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum