Mens 1920‑tallet i ettertid huskes som en fargerik og festlig tid, blir 1930-tallet kalt «de harde tredveåra». I virkeligheten var en stor del av mellomkrigstiden preget av bolignød, arbeidsløshet og fattigdom for mange, selv om mye bedret seg etter 1933. Sett fra etterkrigstiden står 1930-årene i fascismens, nazismens og den kommende verdenskrigens skygge, men i samtiden var det bare få som innså at en katastrofe nærmet seg.
- 1/1
Hjørnet Karl Johans gate og Akersgata, Oslo 1935. H. C. Neupert | Norsk Folkemuseum
Mellomkrigstidens Norge var fortsatt et klassesamfunn med store forskjeller mellom by og bygd og mellom «østkant» og «vestkant». Avstanden mellom klassene var likevel i ferd med å minke. I løpet av tiårene mellom verdenskrigene ble arbeiderbevegelsen forandret fra samfunnsfare til samfunnsstøtte. 1935 var et merkeår: den første hovedtariffavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening ble inngått, og kriseforliket med Bondepartiet førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakten.
Mellomkrigstiden var forandringenes tid. Mye av det gamle samfunnet hang igjen, ikke minst på landsbygda, men de første store skrittene var tatt inn i det moderne Norge.
Teknologisering hadde endret arbeidslivet radikalt allerede fra midten av 1800-tallet, mens teknologiseringen av dagliglivet hører mellomkrigstiden til. Varmtvannsbereder, strykejern, krølltang, brødrister, støvsuger, elektrisk komfyr og grammofon fantes i stadig flere hjem. I 1933 ble NRK opprettet, og radioen samlet Norge til et rike!
For den urbane eliten var mellomkrigstiden først og fremst en ny tid. I de fasjonable damebladene Hus og Have og Vi selv og våre hjem gir artikler og annonser et bilde av en livsstil som var mer moderne enn noen gang før – eller for den saks skyld senere.
I mellomkrigstiden vokste det fram en radikal, intellektuell elite som var opptatt av reformer på en rekke områder: hygiene, seksualopplysning, kosthold og boligspørsmål. De gikk med entusiasme inn for seksuell frigjøring, «kameratekteskap», vitenskapens velsignelser og betydningen av å leve moderne. I stedet for borgerskapets dannelse og kultur, satte disse modernistene fornuft og teknologi. Funksjonalismen var et svar på kravet til ærlighet, enkelthet og hensiktsmessighet, og kombinerte arkitektur, design og samfunnsmoral. Blant retningens pionerer regnes tyskeren Walter Gropius, som grunnla Bauhaus-skolen i 1919, og sveitsisk-franske Le Corbusier, hvis bok Vers une architecture fra 1923 var de moderne arkitektenes bibel.
-
Stålrørstol, designet av Marcel Breuer. Norsk Folkemuseum
Funksjonalismen var både et avantgardistisk estetisk uttrykk og en hjem- og boligpolitisk ideologi. I Norden fikk funksjonalismen gjennomslag etter Stockholmsutstillingen i 1930. Der bygde man opp en «by» av stål, betong og glass som viste hvordan hverdagen i det nye samfunnet skulle organiseres rasjonelt og vitenskapelig. Restaurant Skansen i Oslo fra 1925–1927, tegnet av Lars Backer, regnes som Norges første funksjonalistiske bygning. Et tidlig eksempel på en funksjonalistisk boligblokk er Professor Dahls gate 31–33 fra 1929–1932, tegnet av Frithjof Reppen. Ole Øvergaards Åsengata 24b fra 1931 er et av de første resultatene i Oslo av koblingen mellom funksjonalisme og sosial boligbygging.