Marked, teater og lotteri

Friluftsmuseet og utstillingen skulle bygge på kunnskap. Gjenstandssamlingen skulle grundig katalogiseres. Vitenskaplig publisering var tidlig en del av virksomheten. Men – både for å få penger i kassa og for å formidle kulturhistorien på en underholdende måte, ble det satt i gang en rekke tiltak som trakk folk til museet og ga oppmerksomhet i pressen. Det var likevel viktig at underholdningstilbudet hadde et grunnlag i kulturhistorien.

Gjennom mange år var lotteri en viktig inntektskilde for Norsk Folkemuseum. Det begynte i 1897.

«Damernes Lotteri» – 1897

I juni 1896, bare et og et halvt år etter at museet var stiftet, ble «Lands-Damekomiteen» etablert. I februar 1897 arrangerte de «Damernes Lotteri»,  som fant sted i Groschgården på hjørnet av Universitetsgata og Karl Johans gate. Blant de prominente «Damerne» som arrangerte lotteriet var fru Frederikke Hagerup, gift med statsministeren, fru Trine Schibsted, gift med Aftenpostens redaktør og professorfruene fru Mathilde Schjøtt og fru Lulla Uchermann.

Lotteriet solgte nesten 20 000 lodd med en netto inntekte på 14 700 kroner, noe som utgjorde rundt halvparten av museets budsjett. Hovedgevinsten, et Brødrene Hals piano ble vunnet av en Hr. Bestyrer Christoffersen i Drammen. Sølvserviset fra Tostrup gikk til porterettmalerinden frk. Jørgensen. 

Lykkehjul hos Bennets Turistbureau - 1898

Året etter – 1898 – var det museet selv som sto for lotteriet som nå fant sted i Bennets reisebyrå på Karl Johns gate. Overskuddet av lotteriet dette året var. 6476  kroner. Gevinstene denne gangen var ikke ting, men gavekort – dette var vistnok noe helt nytt! Gavekortene som var på opp til 500 kroner, kunne benyttes i noen av byens bedre forretninger.

Liten fortjeneste – 1899-1901

Lotteriet fortsatte på samme måte og samme sted i et par år framover. Morgenbladet oppfordrer i oktober 1899 sine lesere til å kjøpe lodd, «det er nå nemlig bekjendt, at Museet er tilbudt flere gode Samlinger af gamle Gjenstander, som det ikke vil kunne redde, om ikke Udrag hertil kan hentes fra Lotteriet».

Året etter trengte museet penger til anlegget på Bygdøy. Våren 1901 skulle Den kulturhistoriske utstillingen åpne på museumsområdet og det var derfor viktig at museumsbygningene sto ferdig. Men inntektene fra lotteriet var betydelig dårligere i 1899 og 1900 enn det hadde vært i 1898. Lotterivirksomheten fortsatte likevel på samme måte i 1901, riktignok ikke lenger hos Bennet på Karl Johans gate, men på Bygdøy i forbindelse med Den kulturhistoriske udstilling. Dette året var inntektene av lotteriet litt bedre, 1168 kroner, noe som jo likevel var langt dårligere enn 1898.

«Folkemuseets Industrilotteri» i 1903 og årene framover

I 1903 var museets lotteri tilbake hos Bennet på Karl Johans gate. Nå var det ikke lenger lykkehjul og gavekort, men «industrilotteri», med en rekke flotte gevinster: En villa fra Strømmens Trævarefabrikk «fritt levert ved Jernbane eller Dampskib hvorsomhelst i Landet og opsat i fuld Stand», en automobil, et empire soveroms­møblement, et kabinetmøblement i engelsk stil og et eiktremøblement i Jugendstil. Premiene omfattet også ulike sølvsaker fra Tostrup og portierer fra det norske Billedvæveri etter tegninger av Frida Hansen. I alt var det 2000 gevinster til en samlet verdi av 32 500 kroner. Det var 50 000 lodd à 1 krone.

I 1904 ble det besluttet å bare ha norske gevinster, så «automobilen» forsvant fra premielista og var ikke tilbake på lista før på 1930-tallet. Førstepremie dette året var «et smukt Vaaningshus til Værdi kr 6000,00». Over­skuddet av lotteriet dette året var hele 21 000 kroner.

Lotteriet hadde nå funnet sin form, som skulle videreføres i mange år framover. I 1905 omfattet de 5000 premiene en villa, en enebolig, innbo, piano, møbler, sølvtøy og mye mer. 

Nå ble loddene ikke lenger bare solgt på Bygdøy eller på Karl Johans gate, men også hos kommisjonærer over hele landet fra sør til nord, som i Agder – bokhandler Gundersen i Grimstad, i Hedmark – lærer Rui på Magnor, i Møre og Romsdal – landhandleri Bjørbæk på Sunndalsøra, og i Finnmark – poståpner Solberg i Mefjord. Kommisjonærenes provisjon utgjorde 15 %.

Inntektene fra lotteriet var i 1905 på 12 970 kroner. Museets totale budsjett var på 31 949 kroner. I 1909 ble det ansatt en egen lotteriassistent og ni år senere ble lotteristaben utvidet til to. Norsk Folkemuseums lotteri fortsatte til ut på 1960-tallet.

Museets sankthansfest i 1916 varte i hele ti dager og må ha vært et av de mest ambisiøse publikumstiltakene i museets historie.  

Allerede den 30. april kunne Aftenposten fortelle om arrangementet. Det skulle være markedsboder i «brogede farver» og dansegulv «hvor alverden i de lyse midtsommeraftener» kunne svinge seg.

På torget var det satt opp markedsboder med boder malt i «festlige» farger og morsomme skilt. I bodene kunne de besøkende kjøpe legetøy, konfekt, kaffe, røkesager og limonade, og det var både tombola og lykkehjul. Det var også spåkone, det delphiske orakel, Pythia Ohlsen fra Kampen, lirrekasse, akrobater, mandolinorkester og «tyske vandremusikanter».

Dansegulvet – «Flora» – var på sørvestsiden av Torget, foran «Kirken», og her var det også satt opp en liten bar. På Friluftsteatretet var det satt opp en enakter, «Bruderanet», basert på forfatteren Olaf Benneches romantrilogi om Vonde Åsmund Rygnestad.

Sankthansaften-arrangementet var en stor suksess. I følge Aftenposten var det 10 000 besøkende (!) og «liv, munterhed og fuldt hus overalt, hvor der var noget at se». Sankthansfesten fortsatte i tre dager etter sankthansaften.

• Mer om Sankthansfesten i 1916 i Museumsbulletinen 2017/2.

Hensikten med markedene har utvilsomt vært å tjene penger og i ettertid er det lett å se det som kommersialisering på tvers av museet formål, hvilket vel også Reidar Kjellberg antyder i sin 50-årsberetning, skrevet ca. tyve år seinere. Men i samtiden fremmet Aftenposten et annet syn: De «døde» gjenstandene er nok «paalidelige vidner om en svunden tid», men «i denne uke har Folkemuseet en utstillings-gjenstand, som er spil-levende,— et stykke uforfalsket Gamle-Kristiania-liv». Markedet var ikke bare for å skaffe penger, men var også det vi nå vil kalle levendegjøring. Og om mange av aktivitetene sett med dagens øyne kan virke uakseptable, over kanten folkelige, tildels groteske, så ga de et realistisk – og faktisk noe neddempet – bilde av hvordan markedsdager hadde vært i tidligere århundrer.

I forbindelse med Sankt Hansfesten i 1916 hadde Torget mellom museumsbygningen vært arena for salgsboder, lykkehjul og tombola. Den gangen hadde det vært riktig så pyntelig – byens prominente fruer og deres unge døtre hadde stått i bodene. Nå ønsket museet et mer autentisk arrangement. Forbildet var Kristianiamarkedet slik det ble avholdt på 1800-tallet på byens torg, Stortorget, og senere også i tillegg på Nytorget (Youngstorget).

I motsetning til Kristianiamarkedet som ble avhold på vinteren, ble Folkemuseets marked arrangert i siste halvdel av juni. St. Hansfeiringen på museet ble således en del av markedsuken. Begynnelsen av 1920-tallet var dessuten Folkemuseets Friluftsteaters storhetstid noe som gjorde det ennå mer attraktivt å besøke museet under markedsdagene.

• Mer om markedene i artikkel i Museumsbulletinen 2019/2-3.

Friluftsteater var i ferd med å vokse fram som et populært sommertilbud allerede i årene før 1. verdenskrig, og Hans Aall var ikke mannen som lot en idé som kunne øke besøket på museet, gå fra seg.

Det første forsøket på Friluftsteater på Folkemuseet var under St. Hansfesten i 1916. Da hadde forestillingen «Bruderovet»» blitt oppført i området mellom Stavkirken og Rolstadloftet. Også i 1917 ble dette området brukt som Friluftsteater. Skansens Friluftsteater oppførte først sang- og folkelystspillet «Värmländingarne» skrevet av den svenske forfatteren og kanseliråden Fredrik August Dahlgren, og deretter Selma Lagerlöfs «Dunungen».

Plasseringen ved Rolstadloftet var ikke optimal og friluftsteateret ble flyttet til en liten dalstrekning mellom Kong Oskar IIs Samling og Leikanger prestegård. Scene og tilskuerplass var anlagt «således at det sågodt som ikke kan ses av de besøkende, som ikke nettop søker teatret.» Det var Henrik Bull, som hadde vært arkitekt for «Byavdelingen», som sto for tegningene.

Den første forestillingen på den nye scenen var det Det norske teatret som sto for. Stykket, som hadde premiere 15. juni 1918, het «Friarar» og var en bygdekomedie skrevet av Olav Hoprekstad. Sceneutstyret besto av en hvitmalt lensmannsgård, en rødmalt bondestue og et stabbur.

1921 tok teaterdirektør Anton Heiberg over Friluftsteatret, som han nå leide hver sommer i en rekke år framover. Det første stykket Heiberg satte opp på var «Taterblod», et sangspill, som Bokken Lasson hadde hatt stor suksess med på Central-Teatret 15 år tidligere og som hun også nå hadde hovedrollen i.

I årene framover drev Heiberg Friluftsteatret på Folkemuseet, som ble et begrep i Kristiania/Oslos underholdningsliv. Repertoaret besto for det meste av lystspill, sangspill og folkekomedier, men Heiberg prøvde seg også på Shakespeare, Holberg og Bjørnson. I 1935 ga Heiberg seg, men det ble fortsatt satt opp teaterstykker på friluftsscenen i årene fram til krigen.

Etter krigen ble det en kort periode ny aktivitet på Friluftsteatret da direktør Reidar Kjellberg stilte scenen vederlagsfritt til disposisjon for Ny norsk ballett (som skulle bli Operaballetten). På 1950-tallet var det cabaret og viseaftener der, bl.a. med Alf Prøysen. Fra 1960-tallet ble Friluftsteateret først og fremst brukt til danseoppvisninger.