Hopp til hovedinnhold

1894-1956: En viktig aktør i det nasjonale prosjektet

Norsk Folkemuseum ble stiftet 19. desember 1894 på initiativ av Hans Aall (1869-1946), inspirert av Nordiska museet i Stockholm.

Stiftelse

Norsk Folkemuseums formål skulle være å vise «hvordan vore fædre levde og strævet, hvordan de førte sin strid mod en streng natur og mod ublide kår, dyr­ket sin jord, eller drev sit sjøbruk, sin han­del, sit håndverk, hvordan de bodde og klædte sig, hvordan de opdrog sine børn, hvordan deres åndsliv formed sig under de vekslende tider, hvad de tænkte og hvad de trodde», for dermed å gi de «brede lag i nationen en forståelse af vort nasjonale liv og vor kulturudvikling og en følelse af samhørighet.» 

Norsk Folkemuseum skulle bli en av de viktige aktørene i etableringen av en norsk identitet.

Hans Aall

Hans Jacob Aall var en ruvende skikkelse i norsk kulturliv og trolig den mest betydningsfulle museumsmann i Norge i sin tid.

Aall var født i Arendal 20. september 1869. Han var sønn av sakfører, senere direktør for Skulpturmuseet, Diderik Maria Aall og Marie Elisabeth, født Herlofson. I 1880 flyttet familien til Kristiania. Han avla examen artium i 1887. Etter eksamen fulgte han folkeminnesamleren Moltke Moe på feltarbeid i Telemark. 

I 1890 avla han examen philosophicum og samme år begynte han å arbeide som volontør på Universitetsbiblioteket og året etter som biblioteksassistent på Kunstindustrimuseet i Kristiania.

I 1893 ble Aall engasjert som sekretær for en kunstindustriutstilling i Trondheim, og tilbudt stilling som konservator ved det nyopprettede Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum med tiltredelse i 1895.

Under en innsamlingsreise sommeren 1894 får den unge Hans Aall en idé som får store konsekvenser for ham selv og stor betydning for norsk museumsvirksomhet.

En ung mann får en idé ...

I 1894 var den 25 år gamle Hans All på en innsamlingreise i Hallingdal, Numedal og Telemark for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Mens han oppholdt seg på skysstasjonen i Dagali mellom Numedal og Hallingdal, skal han ha lest en artikkel i Aftenposten om «nordiske Museum» i Stockholm, som samlet gjenstander «der kan tjene til Betydning af Folkets Liv i Helg og Søgn». Dette la grunnlaget for ønsket om å opprette et tilsvarende museum i Norge– et museum som ikke bare skulle samle folkekunst, men de synlige og håndgripelige minnene etter folkets dagligliv.

«Nøktern videnskap hadde han liten rede på, og ennå mindre visste han hvordan opgaven skulde løses. Bare at den var stor, endeløs stor. At det skulde bli et kjempemuseum, og at han vilde skape det.»

Hans Aall fikk støtte av sin mentor og venn folkeminneforskeren Moltke Moe, og 19. desember 1894 ble Foreningen Norsk Folkemuseum stiftet på et møte i Studentersamfundets lokaler i Universitetsgaten 26. Foreningens første formann ble historikeren Gustav Storm. I utgangspunktet ble Hans Aall foreningens sekretær, men alt i 1895 ble han ansatt som museets konservator. I 1904 ble stillingen omgjort til direktør.

Rett over nyttår 1895 gikk følgende anmodning – undertegnet av en lang rekke prominente borgere med historikeren professor Gustav Storm i spissen – til «norske Mænd og Kvinder» om å gi bidrag til Norsk Folkemuseum.

«Hensikten med denne Samling er at faa bevaret for det norske Folk Billedet af det Liv som i de senere Aarhundrer har vært ført i Norge, vores Fædres Bygningsskikke, Bohave, Husgeraad, Dragter osv., kort i det hele taget det Milieu, hvori de bevægede sig, og hvordan nu Minderne lidt etter lidt forsvinner.»

Visjonen

«Ti i hvert enkelt sådant drag af fædrenes liv og kulturhistorie ser vi sidestykker eller modstykker til vort eget liv og vore egne livskår. Vi får øiet op, for hvordan naturen har præget folkets liv og livet atter folkets historie; vi lærer at forstå vort folk bedre, hvordan det er blit som det er, med sine dyder og lyter.

Og jo mer vi forstår, dess mer vokser og styrkes også vor nasjonalfølelse.

Det er dette Norsk Folkemuseum vil hjælpe til. Det vil gi os adgang til selv at iakttage det gamle liv og dets kultur. Vi hører ikke bare fortalt om fortidens liv; vi ser det, ser det håndgribelig for oss, i bygninger, i redskaper og husgeråd, i stort og i smått.

Og vi ser ikke alene enkelthed for enkelthed, gjenstandene står ikke løsrevne og isolerede som nummere i en videnskabelig samling; de slutter sig sammen til et helhedsbillede, i sin egen ramme og sine gamle omgivelser,  ganske som det var i livet selv: hele stuer med dens gamle bohave og mangeartede indhold, — ja huset selv, som det en gang stod der, midt i et stykke norsk natur. Fædrenes liv blir levende for os: det er som vi kan tage og føle på det, så nær kommer det os. Og dette selvsyn vil gi en forstaaelse, som vil virke opdragende og utviklende på alle lag i vort folk.» 

Utdrag av opprop datert april 1895 og undertegnet Dr. Gustav Storm, Dr. L. Dietrichson, H. Grosch, Moltke Moe, Ingar Nilsen, Emil Roll og Hans Aall.

  • Norsk folkemuseums modellutkast ved Hans Aall ble utstilt i Paris på verdensutstillingen i 1900.
    1/1
    Visjonen for Norsk Folkemuseum. Modell utstilt på Verdensutstillingen i Paris i 1900. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013486068

Den aller første utstillingen

Norsk Folkemuseums aller første utstilling ble åpnet 29. november 1896 i museets lokaler i Kristian IVs gate 13.

Norsk Folkemuseum aabnet, som man vil have set, idag sit efter Forholdene omfangsrige Museum i det nyerhvervede Lokale i Kristian IV's Gade Nr. 13, hvis hele 1ste Etage fra Porten rundt Hjørnet til Sehesteds Gade nu optages af en hel Del af de Sager, Museets driftige Bestyrelse har samlet, men af Mangel paa Plads hidtil maattet magasineres i Forventning af bedre Tider og passende Lokale. 

  • Skisse av museumsområdet på Bygdøy slik den ble presentert i Årsmelding 1898.

Museet etableres på Bygdøy

I 1898 – fire år etter at museet var stiftet – hadde Norsk Folkemuseum kjøpt tomt på Bygdøy og en plan for det nye museumsområdet ble presentert i museets årsmelding.

Det ble planlagt for to avdelinger - en for landet og en for byen, og utstillingsbygninger rundt et torg. 

Fra Torvet kommer man ud paa Landet. Her støder man paa de langs Veien liggende Eiendomme, der — saavidt mulig i geografisk Orden — giennem sine Bygninger gjengiver vor nationale Bygningsskik i de forskjellige Egne. Længere frem naar man ogsaa en forladt Eksercermo, hvor der til sine Tider afholdes Fester med nationale Danse o. l.; herfra gaar man videre til en liden Skov, hvor en Bymand kan lære Sæter- og Skogslivet at kjende. Gaar man igjen ned paa Landeveien, kommer man saa tilbage til Udgangspunktet.

Plan for museumsområdet 1898

Friluftsmuseet. Efterat den i Raadsmødet den 4de Mai refererede Kjøbekontrakt var undertegnet af Kjøber og Sælger, gik man straks igang med at udarbeide Planer for det hele Anlæg, og disse blev derefter i store Træk vedtagne saaledes, som hosstaaende Rids viser.

Anlægget falder i to Afdelinger en for Landet og en for Byerne. Den sidste tager sin Begyndelse ved Byporten, der tillige danner Indgang til Museet. Gjennem denne kommer man ind i den lille Gade, der mellem Smaahuse til Kontorer, Opsynet, Udsalg o. l. fører frem til Torvet. Rundt dette ligger Bygninger til de Dele af Samlingerne, der ikke kan tænkes at rummes i Statens historiske Museum: større kirkelige Gjenstande (i en Kirke), Fremkomstmidler (i et Ridehus), Interiører og Minder om fremskudte Personligheder i vor Udviklingshistorie (i jevne, borgerlige Bygninger). Alle disse Bygninger og et sammesteds beliggende Traktørsted vil i sit Ydre gjengive Bygningsskikkene i Byerne i de sidste to à tre Hundrede Aar. Derved vil man nemlig opnaa, at det hele Exterier falder ind i Rammen for Anlægget og naturlig slutter sig om de Samlinger, der skal huses i Bygningerne; tillige vil denne Byggemaade blive langt billigere end ved moderne Bygninger af samme Art.

Fra Torvet kommer man ud paa Landet. Her støder man paa de langs Veien liggende Eiendomme, der — saavidt mulig i geografisk Orden — giennem sine Bygninger gjengiver vor nationale Bygningsskik i de forskjellige Egne. Længere frem naar man ogsaa en forladt Eksercermo, hvor der til sine Tider afholdes Fester med nationale Danse o. l.; herfra gaar man videre til en liden Skov, hvor en Bymand kan lære Sæter- og Skogslivet at kjende. Gaar man igjen ned paa Landeveien, kommer man saa tilbage til Udgangspunktet.

Som ovenfor nævnt er denne Plan kun fastslaaet i sine store Træk, idet vistnok Anlæggets Udvikling ud gjennern Aarene og de herunder indvundne Erfaringer vil medføre mange Endringer i Enkelthedene. Tillige har man kun tænkt at lade Planen om den i sit Anlæg kostbareste Del, Byafdelingen, blive til Virkelighed, efterhvert som det fordres af det praktiske Behov og tillades af Museets Midler.

Arbeidet begyndte i Juni Maaned paa Tomten. Den blev forsvarlig indgjærdet, ligesom der opførtes en ca. 600 Alen stor Træbygning til foreløbig Opbevaringssted for Samlingen af Kjøretøier og Inventariet i de gamle Bygninger under deres Opbygning. Videre blev de her i Byen lagrede to Stuebygninger kjørt derud og to Stabbur fra Mo i Telemarken og en røgstue fra Valle i Sætersdalen nedrevne og hidtransporterede under Ledelse af Museets Bygmester. Restaureringen og Opsætningen af disse har siden været drevet med en Arbeidsstok paa gjennemsnitlig 12 à 13 Mand og er nu saa langt fremskreden, at begge Lofterne fra Telemarken og Røgstuen fra Sætersdalen er færdige, den gamle Raulandsstue har faaet sine Vægge reiste og tækkede for Vinteren, og Grøslistuens Fundamentering er tilendebragt, saa Laftingen kan begynde til Vaaren.

  • Loft og bur fra Rofshus i Mo, Øvre Telelemark. Fotografert på Norsk folkemuseum, 1902.
    1/1
    Loft og bur fra Rofshus bak «Ridehuset» på Norsk Folkemuseum. Fotografert i 1902. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013317379

Museet åpner i 1902

Norsk Folkemuseum åpnet på Bygdøy  31. mai 1902. 

De første bygningene i Friluftsmuseet var Åmlistua fra Valle i Setesdal, fra Numedal både Grøslistua fra Flesberg  og Raulandsstua fra Uvdal, og fra Telemark loft og bur fra Rofshus, samt Henrik Wergelands Lysthus fra Damstredet 1 i Bergfjerdingen i Kristiania.

Allerede før museet åpnet på Bygdøy hadde Hans Aall fått flyttet løkkehuset Terningbekken fra Drammensveien 82 til museumsområdet. Her ble han boende resten av livet.

Moltke Moes tale ved åpningen i 1902

«Et Folkemuseums Betydning kan samles i det, som staar skrevet over Indgangen til Nordiska Museet: "Känn dig sjelf!" Usynlig staar denne Indskrift paa et hvert Folkemuseum, der skal give et Speilbilde af Folkets Liv til Forstaaelse af dets nationale Aand og Kulturudvikling, givende Folket Følelse af Samhørighet indbyrdes og med Fortiden og tillige Tryghed til at gaa videre paa sine egne Veie, som Fædrene gik sine. Folkemuseet er Folkets Museum.

Men vor norske Kultur er ogsaa en Gren af Verdenskulturen, stadig paavirket av denne. Ingen Fjordbund er saa dyb, ingen Dal saa indestængt, at Kulturens store Bølgeslag ikke er naaed didind, bare mere afdæmpet. Men i alt føles dog noget, som ikke er udgaaet av fremmed Paavirkning, noget umiddelbart, kjendt som et Minde. Det er det hjemlige, det særpregede, det, som er rundet af Folkets Syn og Lynne, som bærer Nationens Stempel, Begge disse Faktorene er i Udviklingen tilstede og maa være det.

Det, som vi her hævder, er ikke Chauvinisme, ikke at lulle sig inn i Drømme om egen Kraft. Men ligesaalide blind Beundring for alt fremmed, 

Kunsten er at smelte det fremmede sammen med sit eget, at tilegne sig det, ompræge det etter sin egen Personlighet. Tilegne sig, ikke leve paa Laan. Efter hvad vi har skabt selv skal vi dømmes.»

Utdrag av Moltke Moes tale, gjengitt i Aftenposten 31.5.1902.

Ingebret Molkte Moe (1859-1913) var sønn av folkeminnesamleren Jørgen Moe og den første professor i faget som skulle bli folkeminnevitenskap (folkloristikk). Han var Hans Aalls venn, mentor og støttespiller.

En dag på museet i 1902

 

Morgenbladet 6. juni 1902

Foruden de righoldige Samlinger, byder Folkemuseet paa Bygdø for Tiden paa diverse Attraksjoner, som visselig vil bidrage til at trække mange Besøgende til Museet. 

 

I den gamle morsomme Røgstue fra Sætersdalen sidder Tone Opstad i sin klædelig Sætersdalsdragt og syer de deiligste Roser paa nogle hvide Vaatter. Men ber man hende rigtig pent, saa lægger hun Vaatterne tilside og stille og beskedent synger hun det ene Stev efter det andet langt deroppe fra Dalen. Gjennem Ljaaren faller Lyset dæmpet  og behagelig ned paa Gruen, Langbordet og Bænkene, og man drømmer sig langt bort op mellem Fjeldene, hvor Sæterjenten sidder alene i den lange Helgedagskvæld og synger Stev om sin Hjertenskjær.

​I Raulandsstuen, Museets ældste Stue, holder Kari Rudi til. Hun stammer fra en Musikerslægt. Hendes Fader lager Langeleiker, Moderen er en kjent Langeleikspiller, Brødrene ligesaa, og selv spiller Kari paa en af Faderens Langeleiker den ene Springer og Halling efter den anden, og Valdershvælven og «Paal sine Høner utslepte» og mange andre. Som liden 9-Aars Pige var Kari med i en Væddekamp paa Frydenlund i Valders, og der vandt hun ved sit Spil en Sølje, som hun endnu bærer.

I Grøslistuen, som bare er ca. 250 Aar gammel, og hvor der er formelig komfortabelt, spiller Numedølen Sandbæk paa Hardangerfele og tramper Takten med begge Ben. Men bortenfor alle Stuerne ligger Leikarvolden, en rund Plads med Bænke omkring for Tilskuerne og i Midten et ophøiet Gulv, hvor Kleven spiller paa Fele og Springaren og Hallingen gaar med Liv og Lyst. Er saa Danserne trætte, springer Hans Seeland op og forteller Skrøner.

I Gildestuen (Pariserpavillonen) i anden Etage er Madam Rasmussens Sal. Der er en liden Scene, hvor hver Aften et par unge Skuespillere og andre, klædte i gamle Dragter, synger gamle Viser. Paa Søndag skal der opføres en liden Komedie af Dr. Just Bing: «Vibes Afsked fra norske Selskab», med Musik af Elling.

 

 

Personale

De første årene besto Norsk Folkemuseums personale av Hans Aall selv, som hadde tittel konservator, og hans firmenning Elise Aall som var kasserer.

I 1903 var personalet utvidet til totalt 10 personer. I tillegg til konservator Hans Aall, amanuensis Harry Fett, og kasserer Elise Aall, hadde museet en vaktmester, to «opsynspiger», en arbeidsformann, som også var snekker, og en gårdsgutt, en visegutt og en nattevakt.

I årene fram mot 1930 skjedde en stadig profesjonalisering og spesialisering av staben, flere amanuenser og konservatorer og bl.a. fotografen Jenny Arnesen i 1917, bibliotekaren Else Thiis i 1918 og museumslektor Knut Greve i 1931.

  • Ansatte på Norsk Folkemuseum samlet i hagen til Leikanger prestegård.
    1/1
    Norsk Folkemuseums funksjonærer samlet i Prestegårdshagen i 1928. Midt på benken sitter konservator Gisle Midttun og Jenny Arnesen (med blomster). De øvrige damene på benken er volontør Karin Mellbye, kasserer Ruth Midttun, assistent Lina Lindholm, amanuensis Dorothea Stoud Platou og lotteriassistent Gudrun Gulliksen. Stående bak, amanuensene Halvor Vreim og Hilmar Stigum, lotteriassistent Aagot Mathiesen og konservator Henrik Grevenor. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013456223

De første utstillingsbygningene

Norsk Folkemuseums første utstillingsbygninger var anlagt rundt «Torvet». I sørvest lå «Ridehuset» i sørøst «Kirken» og i nordøst «Depotbygningen» og «Vagtgangen». Nordvestsiden av «Torvet» var åpen inntil Bybygningen ble anlagt (åpnet 1914).

  • Postkort. Museumsbygninger rundt torget. Bruksbygninger, NF.
    De første museumsbygningene rundt «Torvet», 1907. Fra venstre: «Vagtgangen», «Depotbygningen», «Kirken» og «Ridehuset». Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/021016815432

«Ridehuset» var kopi av en bygning ved Akershus festning, datert 1829. den var museets primære utstillingsbygning. I første etasje omfattet «Bygderum», utstilling av gjenstander fra de forskjellige dalførene utstilt distriktsvis, og «Tidsværelser», med gjenstander fra by og bypregete miljø, ordnet stilhistorisk. På galleriet var de systematiske samlingene ordnet, bl.a. gullsmedarbeid, glass, kobber, musikkinstrumenter, drakter.

«Kirken» var i utgangspunktet Kristiania kommunes paviljong på Bergensutstillingen i 1898. Den var tegnet av arkitekt Henrik Bull og ble på museet, som navnet tilsier, brukt til å utstille kirkesaker.

«Depotbygningen», som var ombygging av et arbeidsskur, inneholdt framkomstmidler, mens «Vagtgangen» hadde blitt utstillingslokale for ovnssamlingen.

Både «Ridehuset og »«Depot» ble revet på begynnelsen på 1930-tallet da de nye bygningene rundt torget skulle oppføres. «Kirken» ble først revet i 1963.

En særutstilling hvert år

Kort tid etter at Norsk Folkemuseum var etablert på Bygdøy lanserte Hans Aall planen om å åpne en særutstilling hvert år.

På den måten håpte man «å bringe en avveksling» for de besøkene og samtidig «skaffe oversikt over det kulturhistoriske materiale vedrørende et bestemt spørsmål». Det er heller ingen tvil om at Aall samtidig håpet at museet kunne beholde en del av de innlånte gjenstandene.

Amanuensis Harry Fett skrev de første katalogene

Til de fire første utstillingen hadde Harry Fett, som i 1900 ble ansatt som amanuensis, fått i oppdrag å skrive katalogene. 

Harry Fett hadde vokst opp i et velstående borgerhjem i Kristiania. Han tok examen artium 1894 og anneneksamen (Examen Philisophicum) i 1895. Han dro deretter ut i Europa på en studiereise – en reise som strakk seg over fire år!

I forbindelse med den «Den Kulturhistoriske Udstilling i Kristiania 1901» ble Fett engasjert av Hans Aall. Dette ble innledningen til engasjementet som amanuensis ved Folkemuseet og ansvaret for katalogene til de første særutstillingene.

«Det var en oppgave som vilde ha skremt mangen eldre forsker, men Folkemuseets unge amanuensis var vant til å måtte bevege seg på områder som hverken han eller andre hadde kunnskaper om, og la trøstig i veg. Når Harry Fett i disse årene skulde skrive om samlingenes tilvekst i årsmeldingen, hendte det at han ikke hadde annen litteratur å henvise til enn hva han selv hadde publisert i dagspressen. Og hver gang han skulde skrive katalog til en særutstilling var det som å stå på reisefot inn i et land hvor ingen før hadde vært.

Det var en lykke at Aall her hadde funnet en medarbeider som hadde samme oppdagerglede og samme frekke pågangsmot. Fett skrev med sporty selvfølgelighet om drakter og musikkinstrumentet ovner og stoler, og hans levende små skrifter har vært en frisk kilde til viten og inspirasjon gjennom hele den drøye mannsalder som siden fulgte.» (Reidar Kjellberg 1945)

Fett skrev selv senere (i 1944) om arbeidet med de første katalogene: «Nasjonaldraktkatalogen gav en ganske god oversikt over vårt daværende kjennskap til draktene. Det er utvilsomt her senere gjort mange nye undersøkelser. Også musikkinstrumenter syntes vi det var på tide å ta sig lit av her hjemme på berget. Altså en utstilling som det gjaldt å få stilt op på måte. [...] Instrumentene ordnes i grupper slik lyden fremkom, hvorved orglene kom sammen med trompetene som blåseinstrumenter, lyden frembragt ved frempresset luft. Dette syntes vi var meget logisk, riktig og interessant.» Dette var på det tidspunkt er revolusjonerende måte å klassifisere instrumenter, og Fett forklarer hvordan de valgte dette systemet: «Av mangel på grundige faglige kunnskaper, [...] Vi syntes det var det eneste logiske.»

Kong Oscar IIs Samling

I 1907 ble museet slått sammen med Kong Oscar IIs Samling, som var verdens første friluftsmuseum, etablert i 1881 og bl.a. omfattet stavkirken fra Gol, Hovestua fra Heddal og Kjellebergstua fra Valle i Setesdal.

«Myndighederne har vist museet stor tillit og almenheden en øget interesse og offervillighed. Som utslag heraf maa man se finans- og kirkedepartementets forslag til stortinget om sammenslutningen af kong Oscars samlinger og folkemuseet. Med fine værdifulde bygninger omkring Gols gamle Stavkirke, det rige inventar og det skogrige, bakkede terræn vil disse samlinger tilføre folkemuseet store forøgelser og forskjønne det hele anlæg.»
– Social-Demokraten 4.3.1907

Byavdelingen

I 1914 ble den første permanente utstillingsbygningen – Byavdelingen – åpnet på nordsiden av Torget på museet. Bygningen fikk i det ytre form som en 1700-talls Christianiagård. Utstillingen skulle vise møbler og bohave fra borgerskap og embetsstand i Norge fra 1500-tallet til tidlig 1800-tall, og var en stilhistorisk vandring fra renessanse til empire.  Utstillingen innehold også den gamle stortingssalen, og originalrom fra Christiania, Arendal og Solør. I 2. etasje var utstillingen «Den kulturhistoriske hundreaarsutstillingen», som viste 1800-tallets borgerlige hjem. 

Den nye Byavdelingen og prestegården fra Leikanger med Thaulow-museet åpnet for publikum allerede 15. mai. Samme dag åpnet også portrettutstillingen «Til Fædrenes Minde» i Ridehuset. 15. mai åpnet også Jubileumsutstillingen i Frognerparken og i Frognerkilen. At Folkemuseets utstillinger ble åpnet samme dag var selvsagt ikke var tilfeldig.

Den offisielle åpningen av Byavdelingen, med kongen tilstede, var 25. juni. I åpningstalen sin sa Hans Aall, at mens Norsk Folkemuseum før hadde vært en «samling», var det nå blitt et museum.

Landsbygda

I 1903 hadde museet ervervet en barfrøstue fra Gammelstu Trønnes i Stor-Elvdal og en sommerstue fra Kilde i Åmot. Begge ble gjenoppført i løpet av to år. Deretter fulgte stua fra Håli i Vang i Valdres (gjenoppført 1907), stua fra Nordre Yli i Heddal (gjenoppført 1910) og stua fra Nordre Gulsvik i Flå (gjenoppført 1911). I 1913 var Kjellebergstua fra Valle flyttet ned fra Oscar IIs Samling til Setesdalstunet. Stua fra Væråsmogen i Flesberg og stua fra Årheim i Stryn i Nordfjord, ble begge gjenoppført i 1914.

Vestlandsavdelingen

Ved inngangen til 1920-tallet var både Setesdal og flere av dalførene på Østlandet representert på Norsk Folkemuseum. Nå var turen kommet til Vestlandet. Årheimstua fra Stryn var alt på plass, men nå var planen og få flere hus vest fra til museet. 

I 1922 gikk museet til innkjøp av ei stue og ei bu fra gården Sæle i Bygstad i Sunnfjord og fire bygninger fra gården Nes i bygda Mundheim i Kvam i Hardanger.

Bondebladet 2. juni 1922

«Paa Ytre Sæle i Bygstad er eit par eldgamle hus som Norsk Folkemuseum lenge hev tinga med eigaren Arnf. Sele um aa faa kjøpa. Og no skal handelen vera gjengen ilaas. Det er ei røykstova eller sperrestova, og ei bud og loft. Og husi skal vera kring 300 aar gnmle, kanskje endaa meir. Elles veit dei ikkje sikkert kor gamle dei er. Husi skal flyttast til Bygdøy ved Oslo so snart eigaren hev fengeseg upp nye bunadshus.»

Sunnhordaland 14. juni 1922

«Nokre gamle hus paa Nes i Varaldsøy er i vaar selde til Norsk folkemuseum og skal no rivast ned og flyttast til Bygdøy ved Oslo og setjast upp der.
Det er ei røykstova, som elles ikkje er so forvitneleg som ho kunde vore, med di ho er altfor mykje umkalfatra fram gjenom tiderne. men Iikevel sopassa, at ho hev stort verd. Med stova fyl bu- og Ioftbygning, som er mykjegodt vel vedlikehalde og urørtt av skifiande 'modar' i byggjemaate og stil. Og so eit stabur som er ekte nok, — bygd i 1744. Budi og loftet: er uppsett i 1764».

Det er mueeets amanuensis Halvor Vreim, ansatt i 1920, som får i oppdrag å reise vestover og alt i 1922 er han både i Bygstad og tegner opp husene på Sæle og i Mundheim og tegner opp stua på Nes. – og året etter er han tilbake på Nes:

Bergens tidene 23 juli 1923

«Neshusene ved Mundheim skal flyttes til Bygdø næste aar. I disse dage har at medlem av Norsk Folkomuseums styre, direktør Sigurd Meidell og amanuensis Vreim været paa Nes ved Mundheim og besigtiget de gamle bygninger som Folkemuseet eier der: en nøiere opmaaling med tegninger er utfort av amanuensen. Direktør Meidell hat uttalt. at disse typer paa vestlandsk byggemaate vil faa en vakker plads ute paa Bygdø Folkemuseum. hvor der findes representmner for mange landsdele. mens Hordaland endnu savnes. Det er Folkemuseets haap at kunne faa en fyldig og god representation for Vestlandets gode gamle bondekultur saaledes at museet kan fylde sit maal at gi saavidt mulig at samlct billede av det hele lands hjemkultur og bygningsskik. Direktøren mente at flyttingen av de vakre Neshus maatte vente endnu et aar eller vel saa det av økonomiske hensyn. De kommer at bli fragtet sammen med andre bygninger fra Sogn og Fjordane fylke.» 

Transport av vestlandshusene til Bygdøy måtte vente ennå et år, men i 1925 lot det seg gjøre å hente dem:

Aftenposten 16. mars 1925

«Dampskibet «Tyssedal», tilhørende Hardanger Søndhordlandske D.S., henter i disse dage de to gamle huser, stue og loft, som Norsk Folkemuseum har kjøpt paa Sæle, Bygstad. Fra Søndfjord gaar baaten til Mundheim, Hardanger, hvor den skal laste fire huser for museet. Alle huse er av de mest karakteristiske for Vestlandet. Det ældste er ca. 300 aar, det yngste av husene 150. Som før meddelt er alle husene tidligere blit opmaalt – og revet under ledelse av arkitekt Halvor Vreim.» 

I årsmelding 1924-25 kan en lese: «Fra 17. november til 14. januar var Vreim på Vestlandet og foretok undersøkelser og opålinger av gamle bygninger i Sunnfjord, Hardanger og Voss. Videre reiste han fra 15. til 18. mars til gården Sæle i Sunnfjord for å hente to gamle bygninger og til Mundheim i Sunnhordland hvor fire gamle bygninger fra gården Nes blev lastet inn.»

I 1925 var også Vreim i Raundal på Voss hvor museet kjøpte en sengebu fra gården Heimbære og et et bualoft fra Midtbære. Og de er Halvor Vreim som har ansvar for registrering, tegning og flytting og i 1926 skriver han også en artikkel om byggeskikk på Voss i Bergens Tidene.

I 1925 kjøpte museet også en stavløe fra gården Sandnes i Jølster. Denne hente Vreim til Oslo høsten 1928:

«1 gammel løe fra Sandnes i Jølster blir disse dager ned revet og transportert til Bygdøy Folkemuseum i Oslo», skriver Nordre Bergenhus Amtstidene 5. oktober 1928.

I 1930 var innsamlinger av bygninger fra Vestlandet foreløpig over:

Den 17de Mai 11. november 1930

«Folkemuseet paa Bygdøy hald no um dagen nett paa og skifter andlet. Paa nord-vestre luten burtimot Stiklestad kyrkjegard reiser det seg ei heil lita Vestlandsgrend. Grenda skal etter planen vera i tri luter, eit tun for det nørdre Vestlandet. eit for søre og eit for dei andre bygdene.».

Stua og bualoftet fra Nes var ferdig oppsatt i 1927. I 1930 fulgte sengebua og bualoftet fra Raundal og så fulgte stabburet og eldhuset fra Nes, stua og sengebua fra Ytre Sæle og løa fra Jølster, og i 1932 var «Vestlandsavdelingen» langt på vei ferdig.

 

 

  • Tegning av Gamlebyen.
    Norsk Folkemuseum

Gamlebyen

I november 1915, knapt halvannet år etter åpningen av Byavdelingen, presentere Norsk Folkemuseum en plan for «Gamlebyen» – en ny avdeling i Friluftsmuseet.

Museet mente dette var påkrevet, ikke minst fordi det var en «tendens til i de gamle bydele at reise moderne forretningsgaarder paa de tomter, som nu er uøkonomisk bebygged med smaa gamle huser».

Første del av selve «Gamlebyen» – med bl.a. Barthegården fra Kragerø og den såkalte Håndverkergården fra Tollbugata 14 i Oslo – åpnet for publikum 5. juni 1930.

Underholdning

For å realisere planene i Gamlebyen var det behov for penger, og direktør Aall anslo at en trengte et fond på kr 200 000 for å få fart på saken. Pengene skaffet Aall bl.a. gjennom publikumstiltak som St.Hansfester og markedsdager, og gjennom lotteri.

Norsk Sjøfartsmuseum

Da det vinteren 1914 var besluttet å opprette et Norsk Sjøfartsmuseum, stilte Norsk Folkemuseums direktør Hans Aall, som selv var medlem av det nye museets styre, lokaler til rådighet. 

Landbruksmuseet

I 1891 begynte det «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» en systematisk innsamling av gamle landbruksredskap, og i 1894 fikk selskabet tillatelse til å bygge på Bygdøy Kongsgårds grunn i nærheten av Kong Oscar IIs Samlinger. Forvaltningen av Landbruksmuseet ble overtatt av Norsk Folkemuseum i 1922

Nye utstillingsbygninger

I 1938 sto de nye museumsbygningene ferdig på øst, sør og vestsiden av Torget. De nye bygningene var tegnet av arkitektene Bjercke og Eliassen. De første utstillingen som ble åpnet – i 1935 – var Kirkeavdelingen og avdelingen med bygdekunst, og i årene som fulgte åpnet utstillinger av håndverk, landbruk, husflid, ride- og kjøretøy, musikkinstrumenter og leketøy. Parallelt med monteringen av de nye utstillingene ble Byavdelingen fornyet og kalles nå Bysamlingen.

Sentralt i arbeidet med de nye utstillingene sto konservatorene Gisle Midttun, Hilmar Stigum og Reidar Kjellberg.

Arkitektkonkurransen i 1920

I april 1920 kunne en lese i avisen at arkitektfirmaet Bjercke og Eliassens hadde vunnet konkurransen om nye museumsbygninger på Norsk Folkemuseum. Nyheten ble slått opp på forsiden av såvel Aftenposten som Dagbladet.

Museumsbygningen (Byavdelingen), som var åpnet seks år tidligere, skulle selvsagt bevares, det skulle også Bergensporten, men de øvrige bygningene rundt torget: «Depoet», «Kirken» og «Ridehuset», skulle erstattes. Konkurrenseprogrammet omfattet tre store museumsbygninger. 

Den første bygningen, nordvest for Byavdelingen, skulle inneholde de systematiske samlingene: bl.a. ild-og lysstell, kjøkken, mat- og drikkestell, tobakk, musikk, leketøy, apotek, industri, håndverk, «kvindelig haandarbeide», «overtro» og en kirkeavdeling. 

Bygningen i sørøst skulle innholde bygdekultur som nå var utstilt i «Ridehuset», mens bygningen vis-a-vis Byavdelingen skulle gi plass for skogbruk og ikke minst arkitektur. På loftet skulle det innredes tegnesaler, en stor foredragssal og et Kristiania-gårdsinteriør fra Kirkegaten 7, som skulle stilles opp i en stor hall med overlys gjennom glasstak. Det var også diskutert at Arkitektakademiet, som en ønsket å opprette, skulle få plass i bygningen.

Først et stykke ut på 1930-tallet kom bygging i gang og i 1938 sto bygningen for bygdekultur, bygningen for de systematiske samlingene, samt «Hallen», som bant de to bygningene sammen, ferdig oppført og innredet. Det store bygningen som skulle være arkitekturmuseum ble ikke oppført – pengene strak ikke til.

  • Åpning etter nymontering den 27.juni 1938. Kong Haakon VII og Professor Worm-Müller i forgrunnen.
    Kongen og museets styreformann i spissen for gjestene til åpningen. – «Jeg har en gang tidligere foretatt en innvielse her ute på Folkemuseet, uttalte Hans Majestet. Men nu vil jeg be direktør Aall ta en pust i bakken så det ialfall blir min sønn og ikke jeg som foretar den næste høitidelige åpning av nye bygninger». Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013339213

Da «Vi Kan-utstillingen» ble åpnet på Frognerstranda 12. mai 1938, med målet å gi et optimistisk bilde av det moderne Norge, åpnet. Norsk Folkemuseum samme dag både den nye håndverkerutstillingen og den nymonterte Bysamlingen (som Byavdelingen nå kom til å hete) – under mottoet «Vi Kunde».

«Det er ikke bare Vi Kan som åpner i morgen! – sier direktør Aall på Folkemuseet til en andektig lyttende skare av pressemenn. – Det er en annen og Iike betydningsfull utstilling, nemlig: VI Kunde! Den finnes her på Folkemuseet. Og vil forhåpentlig overbevise mine damer og herrer om at de kunde såvist de gamle også.»

27. juni 1938 var den offisielle åpningen av alle de nye utstillingene. Selve åpningsseremonien fant sted i Friluftsteatret. Tilstede var både kongen, dronningen og kronprinsen. Riksantikvar Harry Fett var selvsagt der, og gjester fra de større museene både i Norge, Sverige og Danmark.

15-tunsplanen

  • Setesdalstunet på Norsk folkemuseum, 1942. Frakting av tømmer med hest. Bygninger, fra venstre: Brottveitloftet, Åmlidstua, Oseloftet og Kjellebergstua (knapt synlig). På andre siden av veien, fra venstre: Løe fra Rysstad i Valle, fjøs fra Rike i Valle, løe og fjøs fra Skomedal i Bygland.
    1/1
    Setesdalstunet var det første tunet som sto ferdig med uthus. Foto fra 1942. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013343074

Høsten 1938 hadde Aall introdusert den såkalte «15-tunsplanen» internt og i 1941 ble planen offisielt lansert. Målet var at Friluftsmuseet ikke bare skulle vise bolighus, men komplette gårdstun med alle slags uthus. 

Selv om hele planen aldri ble gjennomført, ble det i løpet av årene fra framover oppført totalt 35 uthus, og seks tun ble realisert. Setesdalstunet var det første som sto ferdig og etterhvert fulgte: Numedal, Hallingdal, Telemark, Hardanger og Østerdalen. Det såkalte Østlandstunet, påbegynt i 1945, ble aldrig et ferdig tun. Et sjuende tun var husmannsplassen, som åpnet i 1952.

I tillegg ble hovedbygningen fra Karterud i Vinger oppført i denne perioden, og sto ferdig i 1944.

Aftenposten 19. desember 1945

«Av de saker som museet ellers arbeider med knytter det seg en særlig interesse til 15-tunsplanen. Om den heter det i årsmeldingen:
   Som det vil erindres arbeider en i Norsk Folkemuseum på å fylle hullene i «Landsbygda» i museets friluftsavdeling, slik at det i stedet for en rekke gamle bygninger blir 15 hele tun fra de forskjellige kulturkretsen i landet. Samtidig blir de enkelte bygninger valgt slik at de gir utviklingen av bygningstypene, de forskjellige tidsalder. Til dette arbeid kreves hjelp fra alle gode makter i samfunnet.
   Siden arbeidet begynte for 4 år siden, er det i alt ervervet 37 gamle bygninger. Disse stammer fra Setesdal, Sigdal, Numedal, Valdres, Akershus, Solør, Odal og Østerdal. Tunet fra Setesdal er forlengst ferdig, og arbeidet på tunene fra Nedre Telemark, Numedal og Østerdal praktisk talt avsluttet. Det må imidlertid arbeides meget hurtigere om en skal nå målet.»

Skoletjenesten

På styremøte på Norsk Folkemuseum 18. desember 1929 ble det besluttet å søke Oslo kommune om støtte til å opprette en lektorstilling ved museet. Oslo Kommune bevilget pengene  og valget falt på den unge mag.art. Knut Greve, som tiltrådte 1. januar 1931.

Etablering av museets undervisningsavdeling

Noe av det første Greve gjorde var å skrive et hefte til bruk for skolelærere, «Fire historietimer for folkeskolen». Her ønsker han å sette museets samlinger i sammenheng med den alminnelige historieundervisningen.  – «Det er jo ikke nok bare å se etikettene på de ting som her utstilles, da ser man bare de enkelte ting og føler dem ikke sammen til en helhet.» Målet var at kulturhistorien skulle få en bred plass i undervisningen og i barnas bevissthet. Heftet ble trykt i 1000 eksemplarer og utdelt gratis til folkeskolene i Oslo.

Det var meningen at elevene skulle besøke museet fire ganger, to ganger i 6. og to ganger i 7. klasse. På høsten i 6. klasse skulle de lære om middelalderen, med omvisning bl.a. i Åmlistua, Raulandsstua og Årheimstua, ved Rolstadloftet og i Stavkirken, samt i Ridehuset. Når de kom tilbake på våren var tema «Byutvikling inntil den franske revolusjon» og nå sto Grøslistua, Tollbugata 14, Kanten 3, Finansdepartementet og Bysamlingen på programmet. Når 7. klassingene kom på høsten tok en for seg «Utviklingen på landet inntil 1800-årene» med besøk i Kjellebergstua, Hovestua, Hålistua, Smestad- og Løkenstua og i Østerdal, Telemark- og Hallingdalstunet, samt utstillingen av folkekunst i Ridehuset. Opplegget ble avsluttet for 7. klassingene om våren med «Tiden efter 1800»: Barthegården, Hans Nilsen Hauges fengsel, Stiklestadlånen, Thaulowmuseet og 2. etasje i Bysamlingen. Dette opplegget la grunnlaget for museets tilbud til skolene. 

Greve ble bare i stillingen som museumslektor i tre år, men nådde mye i løpet av den korte tiden. Han holdt foredrag i skolekringkastingen, og foredrag for studiesirkler og arbeiderungdomslag. Bare det første året hadde han kurs for 205 lærere og omvisning for 2 804 elever. Han utviklet et tilbud til ungdomslag som fikk omvisning på museet ved lektoren, kaffe og niste på restauranten og dans etterpå på Festplassen.

Greve var riktig fornøyd med sitt første år som museumspedagog: «Uten noen slags selvovervurdering tror lektoren å kunne fastslå, at det første år har vist at museets undervisningsavdeling kan få stor betydning både når det gjelder å levendegjøre samlingene for de enkelte besøkende og tilrettelegge dem for den pedagogiske utnyttelse i skolene.» Greve, som «på meget fortjenestefull måte hadde forestått undervisningen i de første 3 år», sluttet i stillingen som lektor våren 1934.

Kunsthistorikeren Ragna Friis Stang var ansatt på museet som museumslektor fra 1938 til 1944.

Hvert år strømmer tusenvis av skolebarn inn av Folkemuseets port. Det er museets aller kjæreste publikum, for det er et publikum med åpne. usløvete sanser, med en uhemmet, levende fantasi, et publikum som har øynene og ørene med seg. Det finnes ikke noen bedre reklame for et museum enn at en flokk ivrige små besøkende forlater det med følelsen av at her har vi opplevd og lært noe morsomt, her må vi komme igjen en annen gang!

Ragna Friis Stang: «Skolebarna og Norsk Folkemuseum». By og bygd 1943.
  • Konservator Hilmar Stigum demonstrerer i Håndverksutstillingen på Norsk Folkemuseum, 1930. Kurvmakerverkstedet i Ridehuset.
    Hilmar Stigum demonstrerer i kurvmakerverkstedet i Håndverksutstillingen på Norsk Folkemuseum, 1930. Bildet er hentet fra DigitaltMuseum. Se digitaltmuseum.no/011013333127

Organisatoriske endringer

I 1940 ble konservatorene Hilmar Stigum og Reidar Kjellberg forfremmet til underbestyrere for henholdsvis Bygde- og Byavdelingen. 

Hilmar Stigum, som var historiker (magistergrad i 1928 med avhandlingen «Bidrag til håndverket historie i Kristiania i det 18de århundre»), ble ansatt på museet som volontør i 1923, ble amanuensis i 1928 og konservator i 1937. Han skulle i 1948 få tittelen førstekonservator og bli professor II i etnologi ved Universitetet i Oslo i 1961.

Reidar Kjellberg, som var kunsthistoriker (magistergrad i 1934 med avhandling «Døpefont og dåpsskikk i Norge i middelalderen»), ble ansatt som amanuensis i 1934 og ble konservator i 1937. Han skulle i 1947 bli Aalls etterfølger som direktør for Norsk Folkemuseum.

By og bygd

«By og Bygd» er Norsk Folkemuseums årbok og har kommet ut siden 1943. Målsettingen var å utgi kulturhistoriske og museumsfaglige studier med høy kvalitet.

Norsk etnologisk gransking

Det aller siste tiltaket i Aalls direktørtid var opprettelsen av N. E. G. høsten 1946. Formålet var å drive landsomfattende dokumentasjon av emner knyttet til hverdagslivets kulturhistorie med spørreliste som metode 

Fra visjon til virkelighet

Hans Aalls visjon ble til virkelighet, og I løpet av de 52 årene han  ledet Norsk Folkemuseum vokste det fra fra et «luftslott» til å bli landets fremste kulturhistoriske museum.

I sin samtid var Hans Aall respektert for sin faglighet og sin evne til å oppnå resultater. Men han ble også mislikt av kollegaer som så på ham som en konkurrent som tok mye plass. 

Les mer om Hans Aall
Museum24:Portal - 2024.11.2 5
Grunnstilsett-versjon: 2