1894-1956: En viktig aktør i det nasjonale prosjektet

I 1894 var den 25 år gamle Hans All på en innsamlingreise i Hallingdal, Numedal og Telemark for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Mens han oppholdt seg på skysstasjonen i Dagali mellom Numedal og Hallingdal, skal han ha lest en artikkel i Aftenposten om «nordiske Museum» i Stockholm, som samlet gjenstander «der kan tjene til Betydning af Folkets Liv i Helg og Søgn». Dette la grunnlaget for ønsket om å opprette et tilsvarende museum i Norge– et museum som ikke bare skulle samle folkekunst, men de synlige og håndgripelige minnene etter folkets dagligliv.

«Nøktern videnskap hadde han liten rede på, og ennå mindre visste han hvordan opgaven skulde løses. Bare at den var stor, endeløs stor. At det skulde bli et kjempemuseum, og at han vilde skape det.»

Hans Aall fikk støtte av sin mentor og venn folkeminneforskeren Moltke Moe, og 19. desember 1894 ble Foreningen Norsk Folkemuseum stiftet på et møte i Studentersamfundets lokaler i Universitetsgaten 26. Foreningens første formann ble historikeren Gustav Storm. I utgangspunktet ble Hans Aall foreningens sekretær, men alt i 1895 ble han ansatt som museets konservator. I 1904 ble stillingen omgjort til direktør.

Rett over nyttår 1895 gikk følgende anmodning – undertegnet av en lang rekke prominente borgere med historikeren professor Gustav Storm i spissen – til «norske Mænd og Kvinder» om å gi bidrag til Norsk Folkemuseum.

«Hensikten med denne Samling er at faa bevaret for det norske Folk Billedet af det Liv som i de senere Aarhundrer har vært ført i Norge, vores Fædres Bygningsskikke, Bohave, Husgeraad, Dragter osv., kort i det hele taget det Milieu, hvori de bevægede sig, og hvordan nu Minderne lidt etter lidt forsvinner.»

«Ti i hvert enkelt sådant drag af fædrenes liv og kulturhistorie ser vi sidestykker eller modstykker til vort eget liv og vore egne livskår. Vi får øiet op, for hvordan naturen har præget folkets liv og livet atter folkets historie; vi lærer at forstå vort folk bedre, hvordan det er blit som det er, med sine dyder og lyter.

Og jo mer vi forstår, dess mer vokser og styrkes også vor nasjonalfølelse.

Det er dette Norsk Folkemuseum vil hjælpe til. Det vil gi os adgang til selv at iakttage det gamle liv og dets kultur. Vi hører ikke bare fortalt om fortidens liv; vi ser det, ser det håndgribelig for oss, i bygninger, i redskaper og husgeråd, i stort og i smått.

Og vi ser ikke alene enkelthed for enkelthed, gjenstandene står ikke løsrevne og isolerede som nummere i en videnskabelig samling; de slutter sig sammen til et helhedsbillede, i sin egen ramme og sine gamle omgivelser,  ganske som det var i livet selv: hele stuer med dens gamle bohave og mangeartede indhold, — ja huset selv, som det en gang stod der, midt i et stykke norsk natur. Fædrenes liv blir levende for os: det er som vi kan tage og føle på det, så nær kommer det os. Og dette selvsyn vil gi en forstaaelse, som vil virke opdragende og utviklende på alle lag i vort folk.» 

Utdrag av opprop datert april 1895 og undertegnet Dr. Gustav Storm, Dr. L. Dietrichson, H. Grosch, Moltke Moe, Ingar Nilsen, Emil Roll og Hans Aall.

• Les hele oppropet her

Friluftsmuseet. Efterat den i Raadsmødet den 4de Mai refererede Kjøbekontrakt var undertegnet af Kjøber og Sælger, gik man straks igang med at udarbeide Planer for det hele Anlæg, og disse blev derefter i store Træk vedtagne saaledes, som hosstaaende Rids viser.

Anlægget falder i to Afdelinger en for Landet og en for Byerne. Den sidste tager sin Begyndelse ved Byporten, der tillige danner Indgang til Museet. Gjennem denne kommer man ind i den lille Gade, der mellem Smaahuse til Kontorer, Opsynet, Udsalg o. l. fører frem til Torvet. Rundt dette ligger Bygninger til de Dele af Samlingerne, der ikke kan tænkes at rummes i Statens historiske Museum: større kirkelige Gjenstande (i en Kirke), Fremkomstmidler (i et Ridehus), Interiører og Minder om fremskudte Personligheder i vor Udviklingshistorie (i jevne, borgerlige Bygninger). Alle disse Bygninger og et sammesteds beliggende Traktørsted vil i sit Ydre gjengive Bygningsskikkene i Byerne i de sidste to à tre Hundrede Aar. Derved vil man nemlig opnaa, at det hele Exterier falder ind i Rammen for Anlægget og naturlig slutter sig om de Samlinger, der skal huses i Bygningerne; tillige vil denne Byggemaade blive langt billigere end ved moderne Bygninger af samme Art.

Fra Torvet kommer man ud paa Landet. Her støder man paa de langs Veien liggende Eiendomme, der — saavidt mulig i geografisk Orden — giennem sine Bygninger gjengiver vor nationale Bygningsskik i de forskjellige Egne. Længere frem naar man ogsaa en forladt Eksercermo, hvor der til sine Tider afholdes Fester med nationale Danse o. l.; herfra gaar man videre til en liden Skov, hvor en Bymand kan lære Sæter- og Skogslivet at kjende. Gaar man igjen ned paa Landeveien, kommer man saa tilbage til Udgangspunktet.

Som ovenfor nævnt er denne Plan kun fastslaaet i sine store Træk, idet vistnok Anlæggets Udvikling ud gjennern Aarene og de herunder indvundne Erfaringer vil medføre mange Endringer i Enkelthedene. Tillige har man kun tænkt at lade Planen om den i sit Anlæg kostbareste Del, Byafdelingen, blive til Virkelighed, efterhvert som det fordres af det praktiske Behov og tillades af Museets Midler.

Arbeidet begyndte i Juni Maaned paa Tomten. Den blev forsvarlig indgjærdet, ligesom der opførtes en ca. 600 Alen stor Træbygning til foreløbig Opbevaringssted for Samlingen af Kjøretøier og Inventariet i de gamle Bygninger under deres Opbygning. Videre blev de her i Byen lagrede to Stuebygninger kjørt derud og to Stabbur fra Mo i Telemarken og en røgstue fra Valle i Sætersdalen nedrevne og hidtransporterede under Ledelse af Museets Bygmester. Restaureringen og Opsætningen af disse har siden været drevet med en Arbeidsstok paa gjennemsnitlig 12 à 13 Mand og er nu saa langt fremskreden, at begge Lofterne fra Telemarken og Røgstuen fra Sætersdalen er færdige, den gamle Raulandsstue har faaet sine Vægge reiste og tækkede for Vinteren, og Grøslistuens Fundamentering er tilendebragt, saa Laftingen kan begynde til Vaaren.

 

Morgenbladet 6. juni 1902: 

Foruden de righoldige Samlinger, byder Folkemuseet paa Bygdø for Tiden paa diverse Attraksjoner, som visselig vil bidrage til at trække mange Besøgende til Museet. 

 

I den gamle morsomme Røgstue fra Sætersdalen sidder Tone Opstad i sin klædelig Sætersdalsdragt og syer de deiligste Roser paa nogle hvide Vaatter. Men ber man hende rigtig pent, saa lægger hun Vaatterne tilside og stille og beskedent synger hun det ene Stev efter det andet langt deroppe fra Dalen. Gjennem Ljaaren faller Lyset dæmpet  og behagelig ned paa Gruen, Langbordet og Bænkene, og man drømmer sig langt bort op mellem Fjeldene, hvor Sæterjenten sidder alene i den lange Helgedagskvæld og synger Stev om sin Hjertenskjær.

​I Raulandsstuen, Museets ældste Stue, holder Kari Rudi til. Hun stammer fra en Musikerslægt. Hendes Fader lager Langeleiker, Moderen er en kjent Langeleikspiller, Brødrene ligesaa, og selv spiller Kari paa en af Faderens Langeleiker den ene Springer og Halling efter den anden, og Valdershvælven og «Paal sine Høner utslepte» og mange andre. Som liden 9-Aars Pige var Kari med i en Væddekamp paa Frydenlund i Valders, og der vandt hun ved sit Spil en Sølje, som hun endnu bærer.

I Grøslistuen, som bare er ca. 250 Aar gammel, og hvor der er formelig komfortabelt, spiller Numedølen Sandbæk paa Hardangerfele og tramper Takten med begge Ben. Men bortenfor alle Stuerne ligger Leikarvolden, en rund Plads med Bænke omkring for Tilskuerne og i Midten et ophøiet Gulv, hvor Kleven spiller paa Fele og Springaren og Hallingen gaar med Liv og Lyst. Er saa Danserne trætte, springer Hans Seeland op og forteller Skrøner.

I Gildestuen (Pariserpavillonen) i anden Etage er Madam Rasmussens Sal. Der er en liden Scene, hvor hver Aften et par unge Skuespillere og andre, klædte i gamle Dragter, synger gamle Viser. Paa Søndag skal der opføres en liden Komedie af Dr. Just Bing: «Vibes Afsked fra norske Selskab», med Musik af Elling.

 

 

• "Et besøg paa den Norsk Folkemuseum på Bygdø" Nordisk Tidende 3. juli 1902 (side 8)

Ved inngangen til 1920-tallet var både Setesdal og flere av dalførene på Østlandet representert på Norsk Folkemuseum. Nå var turen kommet til Vestlandet. Årheimstua fra Stryn var alt på plass, men nå var planen og få flere hus vest fra til museet. 

I 1922 gikk museet til innkjøp av ei stue og ei bu fra gården Sæle i Bygstad i Sunnfjord og fire bygninger fra gården Nes i bygda Mundheim i Kvam i Hardanger.

Bondebladet 2. juni 1922

«Paa Ytre Sæle i Bygstad er eit par eldgamle hus som Norsk Folkemuseum lenge hev tinga med eigaren Arnf. Sele um aa faa kjøpa. Og no skal handelen vera gjengen ilaas. Det er ei røykstova eller sperrestova, og ei bud og loft. Og husi skal vera kring 300 aar gnmle, kanskje endaa meir. Elles veit dei ikkje sikkert kor gamle dei er. Husi skal flyttast til Bygdøy ved Oslo so snart eigaren hev fengeseg upp nye bunadshus.»

Sunnhordaland 14. juni 1922

«Nokre gamle hus paa Nes i Varaldsøy er i vaar selde til Norsk folkemuseum og skal no rivast ned og flyttast til Bygdøy ved Oslo og setjast upp der.
Det er ei røykstova, som elles ikkje er so forvitneleg som ho kunde vore, med di ho er altfor mykje umkalfatra fram gjenom tiderne. men Iikevel sopassa, at ho hev stort verd. Med stova fyl bu- og Ioftbygning, som er mykjegodt vel vedlikehalde og urørtt av skifiande 'modar' i byggjemaate og stil. Og so eit stabur som er ekte nok, — bygd i 1744. Budi og loftet: er uppsett i 1764».

Det er mueeets amanuensis Halvor Vreim, ansatt i 1920, som får i oppdrag å reise vestover og alt i 1922 er han både i Bygstad og tegner opp husene på Sæle og i Mundheim og tegner opp stua på Nes. – og året etter er han tilbake på Nes:

Bergens tidene 23 juli 1923

«Neshusene ved Mundheim skal flyttes til Bygdø næste aar. I disse dage har at medlem av Norsk Folkomuseums styre, direktør Sigurd Meidell og amanuensis Vreim været paa Nes ved Mundheim og besigtiget de gamle bygninger som Folkemuseet eier der: en nøiere opmaaling med tegninger er utfort av amanuensen. Direktør Meidell hat uttalt. at disse typer paa vestlandsk byggemaate vil faa en vakker plads ute paa Bygdø Folkemuseum. hvor der findes representmner for mange landsdele. mens Hordaland endnu savnes. Det er Folkemuseets haap at kunne faa en fyldig og god representation for Vestlandets gode gamle bondekultur saaledes at museet kan fylde sit maal at gi saavidt mulig at samlct billede av det hele lands hjemkultur og bygningsskik. Direktøren mente at flyttingen av de vakre Neshus maatte vente endnu et aar eller vel saa det av økonomiske hensyn. De kommer at bli fragtet sammen med andre bygninger fra Sogn og Fjordane fylke.» 

Transport av vestlandshusene til Bygdøy måtte vente ennå et år, men i 1925 lot det seg gjøre å hente dem:

Aftenposten 16. mars 1925

«Dampskibet «Tyssedal», tilhørende Hardanger Søndhordlandske D.S., henter i disse dage de to gamle huser, stue og loft, som Norsk Folkemuseum har kjøpt paa Sæle, Bygstad. Fra Søndfjord gaar baaten til Mundheim, Hardanger, hvor den skal laste fire huser for museet. Alle huse er av de mest karakteristiske for Vestlandet. Det ældste er ca. 300 aar, det yngste av husene 150. Som før meddelt er alle husene tidligere blit opmaalt – og revet under ledelse av arkitekt Halvor Vreim.» 

I årsmelding 1924-25 kan en lese: «Fra 17. november til 14. januar var Vreim på Vestlandet og foretok undersøkelser og opålinger av gamle bygninger i Sunnfjord, Hardanger og Voss. Videre reiste han fra 15. til 18. mars til gården Sæle i Sunnfjord for å hente to gamle bygninger og til Mundheim i Sunnhordland hvor fire gamle bygninger fra gården Nes blev lastet inn.»

I 1925 var også Vreim i Raundal på Voss hvor museet kjøpte en sengebu fra gården Heimbære og et et bualoft fra Midtbære. Og de er Halvor Vreim som har ansvar for registrering, tegning og flytting og i 1926 skriver han også en artikkel om byggeskikk på Voss i Bergens Tidene.

I 1925 kjøpte museet også en stavløe fra gården Sandnes i Jølster. Denne hente Vreim til Oslo høsten 1928:

«1 gammel løe fra Sandnes i Jølster blir disse dager ned revet og transportert til Bygdøy Folkemuseum i Oslo», skriver Nordre Bergenhus Amtstidene 5. oktober 1928.

I 1930 var innsamlinger av bygninger fra Vestlandet foreløpig over:

Den 17de Mai 11. november 1930

«Folkemuseet paa Bygdøy hald no um dagen nett paa og skifter andlet. Paa nord-vestre luten burtimot Stiklestad kyrkjegard reiser det seg ei heil lita Vestlandsgrend. Grenda skal etter planen vera i tri luter, eit tun for det nørdre Vestlandet. eit for søre og eit for dei andre bygdene.».

Stua og bualoftet fra Nes var ferdig oppsatt i 1927. I 1930 fulgte sengebua og bualoftet fra Raundal og så fulgte stabburet og eldhuset fra Nes, stua og sengebua fra Ytre Sæle og løa fra Jølster, og i 1932 var «Vestlandsavdelingen» langt på vei ferdig.

 

 

I april 1920 kunne en lese i avisen at arkitektfirmaet Bjercke og Eliassens hadde vunnet konkurransen om nye museumsbygninger på Norsk Folkemuseum. Nyheten ble slått opp på forsiden av såvel Aftenposten som Dagbladet.

Museumsbygningen (Byavdelingen), som var åpnet seks år tidligere, skulle selvsagt bevares, det skulle også Bergensporten, men de øvrige bygningene rundt torget: «Depoet», «Kirken» og «Ridehuset», skulle erstattes. Konkurrenseprogrammet omfattet tre store museumsbygninger. 

Den første bygningen, nordvest for Byavdelingen, skulle inneholde de systematiske samlingene: bl.a. ild-og lysstell, kjøkken, mat- og drikkestell, tobakk, musikk, leketøy, apotek, industri, håndverk, «kvindelig haandarbeide», «overtro» og en kirkeavdeling. 

Bygningen i sørøst skulle innholde bygdekultur som nå var utstilt i «Ridehuset», mens bygningen vis-a-vis Byavdelingen skulle gi plass for skogbruk og ikke minst arkitektur. På loftet skulle det innredes tegnesaler, en stor foredragssal og et Kristiania-gårdsinteriør fra Kirkegaten 7, som skulle stilles opp i en stor hall med overlys gjennom glasstak. Det var også diskutert at Arkitektakademiet, som en ønsket å opprette, skulle få plass i bygningen.

Først et stykke ut på 1930-tallet kom bygging i gang og i 1938 sto bygningen for bygdekultur, bygningen for de systematiske samlingene, samt «Hallen», som bant de to bygningene sammen, ferdig oppført og innredet. Det store bygningen som skulle være arkitekturmuseum ble ikke oppført – pengene strak ikke til.

«Av de saker som museet ellers arbeider med knytter det seg en særlig interesse til 15-tunsplanen. Om den heter det i årsmeldingen:
   Som det vil erindres arbeider en i Norsk Folkemuseum på å fylle hullene i «Landsbygda» i museets friluftsavdeling, slik at det i stedet for en rekke gamle bygninger blir 15 hele tun fra de forskjellige kulturkretsen i landet. Samtidig blir de enkelte bygninger valgt slik at de gir utviklingen av bygningstypene, de forskjellige tidsalder. Til dette arbeid kreves hjelp fra alle gode makter i samfunnet.
   Siden arbeidet begynte for 4 år siden, er det i alt ervervet 37 gamle bygninger. Disse stammer fra Setesdal, Sigdal, Numedal, Valdres, Akershus, Solør, Odal og Østerdal. Tunet fra Setesdal er forlengst ferdig, og arbeidet på tunene fra Nedre Telemark, Numedal og Østerdal praktisk talt avsluttet. Det må imidlertid arbeides meget hurtigere om en skal nå målet.»

Noe av det første Greve gjorde var å skrive et hefte til bruk for skolelærere, «Fire historietimer for folkeskolen». Her ønsker han å sette museets samlinger i sammenheng med den alminnelige historieundervisningen.  – «Det er jo ikke nok bare å se etikettene på de ting som her utstilles, da ser man bare de enkelte ting og føler dem ikke sammen til en helhet.» Målet var at kulturhistorien skulle få en bred plass i undervisningen og i barnas bevissthet. Heftet ble trykt i 1000 eksemplarer og utdelt gratis til folkeskolene i Oslo.

Det var meningen at elevene skulle besøke museet fire ganger, to ganger i 6. og to ganger i 7. klasse. På høsten i 6. klasse skulle de lære om middelalderen, med omvisning bl.a. i Åmlistua, Raulandsstua og Årheimstua, ved Rolstadloftet og i Stavkirken, samt i Ridehuset. Når de kom tilbake på våren var tema «Byutvikling inntil den franske revolusjon» og nå sto Grøslistua, Tollbugata 14, Kanten 3, Finansdepartementet og Bysamlingen på programmet. Når 7. klassingene kom på høsten tok en for seg «Utviklingen på landet inntil 1800-årene» med besøk i Kjellebergstua, Hovestua, Hålistua, Smestad- og Løkenstua og i Østerdal, Telemark- og Hallingdalstunet, samt utstillingen av folkekunst i Ridehuset. Opplegget ble avsluttet for 7. klassingene om våren med «Tiden efter 1800»: Barthegården, Hans Nilsen Hauges fengsel, Stiklestadlånen, Thaulowmuseet og 2. etasje i Bysamlingen. Dette opplegget la grunnlaget for museets tilbud til skolene. 

Greve ble bare i stillingen som museumslektor i tre år, men nådde mye i løpet av den korte tiden. Han holdt foredrag i skolekringkastingen, og foredrag for studiesirkler og arbeiderungdomslag. Bare det første året hadde han kurs for 205 lærere og omvisning for 2 804 elever. Han utviklet et tilbud til ungdomslag som fikk omvisning på museet ved lektoren, kaffe og niste på restauranten og dans etterpå på Festplassen.

Greve var riktig fornøyd med sitt første år som museumspedagog: «Uten noen slags selvovervurdering tror lektoren å kunne fastslå, at det første år har vist at museets undervisningsavdeling kan få stor betydning både når det gjelder å levendegjøre samlingene for de enkelte besøkende og tilrettelegge dem for den pedagogiske utnyttelse i skolene.» Greve, som «på meget fortjenestefull måte hadde forestått undervisningen i de første 3 år», sluttet i stillingen som lektor våren 1934.