1947-1974: Formidling, forskning og sosial historie

Hans Aall var museets leder i hele 52 år! Etter hans død i 1946 overtok Reidar Kjellberg (1904-1977) som direktør. Kjellberg var kunsthistoriker og hadde vært ansatt på museet siden 1934, først som amanuensis, deretter som konservator, og hadde i flere år vært museet underbestyrer.

Reidar Kjellberg var en av tidens fremste kulturpersonligheter i Norge, med en rekke verv utenfor museet. Han var også en svært dyktig og etterspurt foredragsholder. Men først og fremst var han en visjonær, nyskapende og framtidsrettet museumsmann som gikk løs på oppgaven som direktør med full kraft.

Publikum- og skoletjeneste

Museet lanserte flere nye publikums­tiltak som saueklipping og sykkel­kavalkade, profesjonaliserte folkedansoppvisninger og utvidet skoletjeneste.

Kunsthistorikeren Martin Blindheim ble ansatt som museumslektor i 1946. I 1952 gikk han over i konservatorstilling og ble erstattet av historikeren Reidar Sevåg, som hadde stillingen fram til 1972. I 1950 ble det også opprettet en stilling som museumslærer.

Ikke minst satset Kjellberg tungt på museet som forskninginstitusjon og på dokumentasjon og minneinnsamlinger.

I et sommerintervju i 1950 sier Reidar Kjellberg: «Vi ofrer mer på forskning enn på innkjøp, og selv om vi stadig kjøper når det er påkrevd, er den vitenskapelige bearbeidelsen av materialene nå hovedsaken.»

Også i talen sin under museets årsmøte i 1954 understrekte han at museets virksomhet mer og mer hadde gått over til forskning.

Sosial historie, samtid, immateriell kultur og ikke minst samisk historie og kultur, var nye forskningsfelt Kjellberg ønsket å satse på. Norsk etnologisk gransking var allerede på plass, men passet godt inn i Kjellbergs planer.

Storgårds­undersøkelsene skulle tegne et bilde av livet på større gårder ca. 1950. Arbeiderminnene og Husmanns­minnene var viktige og omfattende prosjekter som resulterte i en rekke publikasjoner.

Det ble også igangsatt undersøkelser i Troms, Nordland og Trøndelag med mål om publisering i «Norske bygder» (men disse bindene ble aldri realisert).

Blant konservatorene ansatt på museet i Kjellbergs første år som direktør var det fire som alt hadde doktorgrad da de ble ansatt og fire som disputerte mens de var ansatt på museet.

I 1958 ble det åpnet en basisutstilling om samisk kultur på Folkemuseet og i Dagbladet kunne en lese at «Folkemuseet på Bygdøy har fått en ny og meget fin tilvekst, en ganske eventyrlig samisk samling som åpner for publikum som helt ny avdeling på lørdag. Samlingen er bygd opp av konservator dr. Asbjørn Nesheim, og det går allerede gjevord om samlingens ytterst levende og mangfoldige innføring i en kulturform på norsk grunn som hittil har vært lite alment kjent.»

Dette er virkelig litt av en begivenhet i museets historie, sa direktør Reidar Kjellberg, da han mottok representanter for pressen på den flunkende nye utstillingen.

Bogstad gård i Sørkedalen er en av de mest fornemme herregårder i Norge med hovedbygningen som er bygd mellom 1760 og 1780.

I 1955 ble Bogstad Stiftelse opprettet. Den innbefatter hovedhuset med innbo, gårdsbygningene og 130 dekar park. Norsk Folkemuseum overtok forvaltningen av den nyopprettede stiftelsen og sommeren 1957 åpnet Bogstad for publikum.

«Bogstad er som en åpenbaring», sa konservator Carsten Hopstock til Morgenbladet i forbindelse med åpningen i 1957.

«Pionerhytta»

I 1952 bestemte Nordmanns-Forbundet og Norsk Folkemuseum å skaffe et norsk-amerikansk tømmerhus fra Midtvesten til Folkemuseet. Huset ble funnet i 1954, demontert og sendt til Norge, gjenreist og innviet under navnet «Norsk Utvandrermuseum» den 22. juni 1955.

Huset ble reist i 1871 av Peder Borderud fra Solør på en farm han hadde ved Norman. Noen år senere ble huset flyttet til Perhus-farmen i nærheten av Kindred. I de første årene ble huset også brukt til kirke, skolehus og kommunelokale. I 1972 ble bygningen flyttet til Hedmarksmuseet i Hamar, og i 1988 ble Norsk Utvandrermuseum en uavhengig institusjon.

 

• Friheten 23. juni 1955 (side 5)

Enerhaugen

På 1960-tallet ble Gamlebyen videre utviklet, først og fremst med fem små hus fra forstaden Enerhaugen. Husene, som ble innredet med datering 1865 og 1891, sto ferdig innredet i 1969. Med dette kom arbeiderklassen i byen inn i Friluftsmuseet.

— De ligger sosial betydning i dette, sa museumsdirektøren som ledet omvisning for pressen i går. Tidligere samlet man gamle bygninger nærmest som hustyper, av interesse for arkitekturen, nu er det bygningenes funksjoner man søker og menneskene som har levet i dem. Husmannsplassen fra Sør-Trøndelag er det første anlegg fra denne del av folkets liv som er satt opp på museets grunn. Det gir, i liket med immigrasjonens avdeling som ble åpnet i fjor, samling større bredde, slik at denne enda større rett kan kalle et folkemuseum. -Aftenposten 31. mai 1952.

• Artikkel i Nationen 31. mai 1952

Chrystiegården fra Brevik var overført til museet allerede i 1916. I 1971 var den endelig ferdig oppført og innredet, og ble åpnet for publikum. 

Morgenbladet 30. april 1971:
«Vårrengjøring på Folkemuseet»

 

I 1972 sto Vognmannsgata 9 fra Vaterland ferdig oppført i Gamlebyen. Før den ble revet hadde bygningen innehold en lærhandel, men nå skulle Sandens kolonialforretning fra Pilestredet bli innredet her og ble åpnet tre år senere.

20. mai 1974 åpnet Norsk Farmasihistorisk Museum for publikum i Dronningensgate 15 i Gamlebyen. Ansvarlig for monteringen var konservator Carsten Hopstock. Norsk Farmasihistorisk Museum var stiftet i 1963, og i 1967 hadde utstillingen "Det gamle apotek" blitt vist i Folkemuseets særutstillingssal.