I det gamle bondesamfunnet måtte unge gutter og jenter ta natta til hjelp om de skulle møtes uten voksne til stede som passet på at alt gikk riktig for seg. Guttegjenger, eller en og annen ensom nattefrier gikk fra sted til sted og besøkte jentene.
Nattefriingen gjør deg kjent med tradisjoner og skikker som før i tiden, på ulike måter lot flørten og kjærligheten mellom unge mennesker finne sine spillerom. Lyse sommernetter var flørten og den uskyldige moroa sin tid. Hvem flørtet med hvem disse lørdagsnettene? Og når gikk flørten over i et ekte nattefrieri og med det til seriøse, forpliktende forhold?
Nattefriingen stilles spørsmål som: Hvor traff de unge hverandre før i tiden? Hvem var den ideelle partneren? Hvorfor var det så viktig å gifte seg? Og hva med den romantiske kjærligheten i alt dette?
I kirken og på fest satt gutter og jenter hver for seg og hadde liten mulighet til å treffes eller snakke med hverandre uten foreldre og voksne til stede som passet på og lyttet til praten. Tradisjonen med nattefriing var derimot akseptert og er kjent fra store deler av landet. På lørdagskvelden gikk guttegjenger i flokk og følge på besøk til jentene, som forventet en slik nattlig visitt.
Guttene kappes om å bli den ene som fikk sitte på sengekanten til en av jentene. Håndbak, ståk og bråk, og mye moro blant guttene hørte til. Jentene skulle få se og høre hvem av guttene de burde velge seg ut til å bli den heldige som fikk sitte ved sengekanten litt ekstra lenge før hele gutteflokken dro videre til neste jente.
Ekteskap var viktig, som et arbeidsforhold, og som et forhold som skulle sikre etterkommere og være en forsikring for forsørgelse livet ut. Den romantiske kjærligheten fant nok også sin grobunn, men for mange par var nok et velfungerende arbeidsforhold og en barnerik familie det aller viktigst målet å nå.
Naturlig nok gikk det ikke så lang tid før gutt og jente merket at det var noe spesielt mellom dem. En nattefrier som følte noe spesielt for ei jente og som planla ekteskap prøvde nok å unngå å bli med flokken som dro videre. Guttens ærend var istedenfor å snike seg tilbake til jenta slik at de fikk tid sammen helt alene. Var guttens følelser gjengjeldt hos jenta sluttet hun med å slippe andre friere inn til seg.
Gutten som kom alene tilbake kom gjerne med tilnærmelser i form av gaver, såkalte kjærestegaver, en type festegaver, som styrket løftet om ekteskap fra manneguttens side. Gavene fra han til henne kunne være noe i sølv; som ring, belte, sølje, kjede, skje eller omslag til salmeboka. I tillegg besto gaven også av noe han hadde laget selv; enten et mangletre, en fint utskåret nøstepinne, eller et forseggjort skrin. Også jentene skulle gi noe hjemmelagd i gave; som strikkete vanter eller en fint og solid sydd skjorte.
Ble gutt og jente oppdaget av frierflokken ble det ekstra mye liv og leven. Det ble hoiet og ringlet med kubjeller og kobberkjeler med småstein i, mens flokken sprang rundt huset der paret var. Skikken med «bjølling» var en kunngjøring av forbindelsen. Det samme var skikken med strøing, der guttene strødde sagflis fra guttens hjem til den utvalgtes. Når en slik kunngjøring først var gjort var det en stor skam om paret ikke giftet seg.
