Norskdomsrørsla

I realiteten skapte de like mye nytt som de bevarte det gamle.  Hulda Garborgs arbeid med bunader og folkedans er gode eksempler på dette. Representantene for norskdomsbevegelsen kom gjerne fra bygdemiljø, men den endte paradoksalt nok i stor grad som et urbant fenomen. Tilhengerne flokket seg rundt organisasjoner i hovedstaden som Det norske Samlaget (stiftet 1868), Noregs Ungdomslag (1896), Oslo Gilde (1897), Bondeungdomslaget (1899) og Noregs Mållag (1906). Hovedorganet var avisen med det talende navnet Den 17de Mai. Norskt folkeblad (grunnlagt 1894), redigert av anarkisten Rasmus Steinsvik, som for øvrig bodde rett ved ekteparet Garborg i den såkalte «kunstnerdalen» i Asker.

Den viktigste symbolsaken var kampen for landsmålet, eller «norsk» som de også kalte det.  Landsmål ble i prinsippet sidestilt med riksmål allerede i 1885 og formalisert i folkeskolen i 1892, i lærerskolen i 1902 og i gymnaset i 1907. En stor triumf var rettskrivningsreformen i 1901, men den definitive seieren var opprettelsen av Det Norske Teatret i Kristiania i 1913 med Hulda Garborg som en av initiativtakerne. Bygdekulturen var kommet til hovedstaden for godt.

Norskdomsbevegelsens motpart kalles ofte «Lysakerkretsen». Miljøet sprang i stor grad ut av den borgerlige kultureliten i byene, og mange av dens viktigste talsmenn bodde på Lysaker i Bærum. Mest kjent er malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, naturforskeren og polarhelten Fridtjof Nansen, historikeren Ernst Sars og folkloristen Moltke Moe. Den aldrende åndshøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson kan også regnes blant dem. Programmet gikk i korthet ut på at det norske og det danskpåvirkede ikke nødvendigvis var motsetninger, men måtte smeltes sammen til en nasjonal enhetskultur. Bare slik kunne Norge innta en plass blant Europas kulturnasjoner.