Innvendig er stua utradisjonell fordi den er umalt, men selve møbleringen er tradisjonell. Stua er trolig bygd av bonden Ola Hermannson som bodde i huset sammen med sin kone Jørand Asledatter og deres sju barn. Ola døde i 1786 og odelsgutt og eldste sønn Hermann overtok gården.
Tekstilene som pryder senga, er blant de mest intime tekstilene som en ung kvinne i gifteferdig alder vevde og la i brudekisten som fulgte med henne inn i ekteskapet. Det er naturlig å tenke at kvinnen la all sin flid, omtanke, og kjærlighet i handlingene. Og at taushet fra mannen som hun kom til å gifte seg med ikke betød at han var misfornøyd verken med henne eller med oppredningen i senga.
- Lydspor med sang: folkesanger Solfrid Nestegard Gjeldokk.
- Fortellerstemme: Førstekonservator Bjørn Sverre Hol Haugen.
Iscenesettelsen er lagt til noen tiår godt inn på 1800-tallet og fortellingen er løsrevet fra familiehistorien til Ola og Jørand. Men de to ville nok ha kjent seg igjen i vår mer generelle fortelling om forholdet mellom kvinne og mann i bondesamfunnet på 1800-tallet.
Taus kjærlighet kaller vi fortellingen, og mener med det den kjærligheten som er til stede i handlinger og i alle de nødvendige tingene som ble laget for et samliv i hjemmet.
Den veggfaste senga i hjørnet til høyre for døra er kjærlighetsfortellingens omdreiningspunkt. I en seng som denne er det tenkelig at kone og mann har sovet, elsket, grått, født sine barn, ammet, ledd, drømt, fortalt, kranglet, besluttet, sunget, trøstet, fantasert, balt, hvilt, syknet hen, og dødd. Slik sett rommer senga fortellinger om selve livet og i det også fortellinger om kjærlighetslivet.
Tekstilene som pryder senga, er blant de mest intime tekstilene som en ung kvinne i gifteferdig alder vevde og la i brudekisten som fulgte med henne inn i ekteskapet. Det er naturlig å tenke at kvinnen la all sin flid, omtanke, og kjærlighet i handlingene. Og at taushet fra mannen som hun kom til å gifte seg med ikke betød at han var misfornøyd verken med henne eller med oppredningen i senga. Tausheten kan istedenfor beskrives som anerkjennelse og tegn på kjærlighet når vi vet at omsorg og kjærlighet ikke alltid har fått så mange ord ektepar imellom i det gamle bondesamfunnet.
Silent Love
Inside, the house is unconventional because it is unpainted, but the furnishing is traditional. The house was likely built by the farmer Ola Hermanson, who lived in the house with his wife Jørand Asledatter and their seven children. Ola died in 1786, and the eldest son, Hermann, took over the farm.
The textiles that adorn the bed in the living room are among the most intimate textiles that a young woman of marriageable age wove and places in the bridal chest that accompanied her into marriage. It is natural to think that the woman poured all her diligence, care, and love into her work. And that silence from the man she was marry did not mean he was dissatisfied with her or the bedding.
- Soundtrack featuren folk Singer Solfrid Nestegard Gjeldokk.
- Narration by Chief Conservator Bjørn Sverre Hol Haugen.
The setting is placed a few decades well into the 1800s, and the story is detached from the family history of Ola and Jørand. However, the two would likely have recognized our more general story about relationship between man and woman in the rural society the 1800s.
We call the story Silent Love, and by that, we mean the love present in actions and in all the necessary things crafted for a life together in the home. The wall-mounted bed in the corner to the right of the door is the focal point of the love story. In a bed like this, it is conceivable that husband and wife have slept, loved, cried, given birth to their children, nursed, laughed, dreamed, told stories, argued, decides, sung, consoled, fantasized, rested, suffered, and passed away. In the sense, the bed contains stories of life itself and, within that, stories of love and relationships.
The textiles that adorn the bed in the living room are among the most intimate textiles that a young woman of marriageable age wove and places in the bridal chest that accompanied her into marriage. It is natural to think that the woman poured all her diligence, care, and love into her work. And that silence from the man she was marry did not mean he was dissatisfied with her or the bedding.
This silence can instead be described as acknowledgment and a sign of love, especially considering that care and love were not always expressed in many words between spouses in the old rural society.
