I sin liberalistiske idealisme var det nittende århundre ærlig overbevist om at det var på den bene og sikre vei til 'den beste av alle verdener'. (…) Nå var det bare et spørsmål om noen årtier før ondskap og vold en gang for alle var overvunnet. Det var en religiøs styrke i denne troen på det uavbrutte, uopphørlige fremskritt. Man trodde mer på det enn på Bibelen, og daglig opplevde en nye vitenskapelige og tekniske vidundere som ble til ugjendrivelige beviser på 'fremskrittets' evangelium.
-
Den kommende norske kongefamilien i København, kort før avreisen til Norge i 1905. Som norsk konge ga den danske prins Carl seg selv det symboltunge saganavnet Haakon VII og sønnen Alexander det like nasjonalt forpliktende Olav. For dronning Maud synes det derimot ikke å ha vært påkrevd med noen navneendring Sophus Juncker-Jensen / Norsk Folkemuseum
1905
Alt ser tilsynelatende lyst ut for verden som den er. De etablerte stormaktene kontrollerer det meste av kloden gjennom sine kolonier og sitt handelshegemoni. Bokseroppstanden i Kina (1900) er slått ned og Storbritannia har vunnet Boerkrigen i Sør-Afrika (1899–1902).
Den økonomiske eliten lever behagelig uten å føle sin posisjon alvorlig truet, verken sosialt eller kulturelt. På årets nest siste dag kan publikum i Wien for første gang la seg forføre av Franz Lehárs operette Den glade enke. Framtidsoptimismen er stor. Vitenskap, teknikk og sunn konkurranse mellom individer og stater gjør verden til et stadig bedre sted å være.
Det hersket stabilitet i Europa. Fredskongresser ble avholdt på løpende bånd, og de store byene overgikk hverandre i å arrangere stadig mer storslåtte verdensutstillinger. De olympiske leker «gjenoppsto» i Aten i 1896, og i 1901 fikk de første nobelprisvinnerne sine utmerkelser i Stockholm og Kristiania.
Ny teknologi binder verden sammen
Verden ble samtidig både mindre og større. Banebrytende oppfinnelser brakte menneskene tettere sammen. Bilen (1886), den trådløse telegrafen (1897) og flyet (1903), eller for den saks skyld Kellogg’s Corn Flakes (1896), Gillettes barberhøvel (1902) og hamburgeren (1904). Trolig har den teknologiske utviklingen aldri gått raskere. I underholdningslivet skjedde en lignende revolusjon. Gjennom grammofonen (1887) og kinematografen (1895) kunne publikum for første gang se og høre det samme, uavhengig av tid og sted.
- 1/1
Karl Johans gate i Kristiania, sommeren 1905. Norges hovedstad hadde på dette tidspunktet nylig vokst til en storby og fått et visst mondent preg. Den elektriske sporveien – trikken – bidro til å gjøre gatebildet moderne. Byen fikk sin første elektriske trikkelinje (Briskebytrikken) i 1894. Mindre enn ti år senere hadde tilbudet vokst til 12 linjer med nesten 200 vogner. Tre forskjellige selskaper sto for driften. Ukjent fotograf / Norsk Folkemuseum
På den annen side var store deler av det indre av Afrika og ikke minst polarområdene ennå uutforsket. Nasjonene konkurrerte om å komme først fram til de hvite flekkene på kartet. Det dreide seg om prestisje, men like mye om tilgang til flere kolonier, råvarer og handelsveier. De nye stormaktene USA og Tyskland var blant de ivrigste. De største uoppdagede mulighetene fantes imidlertid i USA selv, dit millioner av mennesker utvandret for å skape seg et nytt liv.
Den skjulte virkeligheten
Parallelt med utforskingen av den synlige verden, foregikk det rundt 1900 en intens jakt på de skjulte drivkreftene og sammenhengene i tilværelsen. Stråling og energier i mange betydninger av ordet var sterkt i vinden. Både radiobølgene (1888), røntgenstrålene (1895) og radioaktiviteten (1898) ble oppdaget på denne tiden, og elektrisiteten fikk sitt praktiske gjennombrudd. Mest grunnleggende var den spesielle relativitetsteorien, offentliggjort i 1905 av den 27 år gamle fysikeren Albert Einstein
Charles Darwins evolusjonsteori og Gregor Mendels arvelover var i ferd med å bli akseptert og fikk sin ideologiske avlegger i sosialdarwinismen. Den ble brukt til å begrunne imperialisme, rasetenkning og nødvendigheten av sosiale og økonomiske forskjeller. Også i menneskenes indre fantes det sterke, uoppdagede mekanismer, ikke minst i det ubevisste sjeleliv. I Wien behandlet legen Sigmund Freud borgerskapets hysteriske kvinner (og menn) for deres seksuelle fortrengninger ved hjelp av psykoanalysen, en ny metode han hadde videreutviklet fra hypnosen.
Sjokkerende kunstnere
Tiden var også radikale kunstnere som drakk absint i Paris og hygget seg på frivole etablissementer som Moulin Rouge. I 1905 ble både den franske fauvismen og den tyske kunstnergruppen Die Brücke etablert. Mer ytterliggående kunst hadde verden aldri sett. Modernismen sjokkerte nok mange i det konservative borgerskapet, men forsterket samtidig inntrykket av å leve i en dynamisk og framtidsorientert periode.
«La belle epoque» var en fin tid – for noen.
Skyer i horisonten
Likevel fantes det truende skyer i horisonten. Dronning Victorias død i 1901 var et forvarsel. Hun regjerte i Storbritannia i 63 år og ga navn til en hel epoke. Edward VII, som omsider kunne overta, hadde et langt mer frynsete rykte. Den vestlige kolonialismen nådde sitt høydepunkt i disse årene, men begynte samtidig å slå sprekker. Både Australia, New Zealand og Sør-Afrika fikk i praksis full selvstendighet mellom 1901 og 1910.
Sosial og politisk uro bygget seg opp på flere vis. Deler av arbeiderbevegelsen var i ferd med å bli revolusjonær og slo seg ikke til ro med å arbeide for reformer innenfor det bestående samfunnssystemet. Splittelsen i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet mellom mensjeviker og Lenins bolsjeviker i 1903 var symptomatisk i så måte. En annen gren av sosialismen, syndikalismen, ville oppløse staten fullstendig og ble en av forløperne for fascismen.
- 1/1
Det britiske emigrantskipet S/S «Montebello» ved avreise fra Kristiania, 1901. Om fattigdommen fortsatt var stor, både i by og bygd, lå alltid Amerika der. I perioden mellom 1900 og 1905 utvandret mer enn 20 000 personer årlig fra Norge, både av nød og eventyrlyst. A. B. Wilse / Norsk Folkemuseum
Nasjonalisme og separatisme var andre tegn i tiden. En rekke steder, som i Irland og Øst-Europa, kjempet nasjonale minoriteter mot stormaktene for politisk og kulturell selvstendighet. Konfliktene var ofte blodige og brutale og førte blant annet til to kriger på Balkan i 1912–1913. Også kvinnesaken gikk i voldelig retning. I Storbritannia tok «sufragettene» drastiske virkemidler i bruk i sine aksjoner for stemmerett, med sjokkerte medborgere som tilskuere og lange fengselsopphold som straff .
Unionsoppløsningen
I Norge sto egentlig bare én ting på dagsordenen i 1905 – oppløsningen av unionen med Sverige. Etter en kjede av merkelige begivenheter og høyt diplomatisk spill, der landet med nød og neppe unngikk krig med sin tidligere unionspartner og mirakuløst nok ble godkjent av stormaktene, endte Norge til manges overraskelse opp som monarki. Klimaks inntraff 25. november, da den nye, danskfødte kongen ankom hovedstaden med sin to år gamle sønn på armen.
1905 var et enestående år for Norge, men de kulturelle forberedelsene til selvstendigheten hadde pågått lenge. Nasjonalromantikken på 1800-tallet kan ses som en bevisstgjøring om landets iboende verdier. Interessen for den storslagne naturen, bondekulturen og ikke minst den ærerike historien før dansketiden befestet følelsen av et dyptgripende nasjonalt fellesskap som måtte få politiske konsekvenser. Norge var i virkeligheten bare ett av mange «folk» i Europa som på denne tiden krevde uavhengighet på kulturelt grunnlag.
Trass i den nesten unisone nasjonale begeistringen var det ulike oppfatninger om hvordan «det norske» skulle forstås. Siden langt tilbake på 1800-tallet hadde man samlet inn og dokumentert materiale fra folkekulturen (det vil si bondekulturen). Alder og kunstnerisk kvalitet var gjerne hovedkriteriet. Når det gjaldt synet på hva dette materialet representerte i forhold til «det nasjonale», delte man seg i minst to leirer. Den såkalte «norskdomsrørsla» var mest radikal og mente at det eksisterte to uforenlige kulturer i landet – den norske og den danske. Framtiden måtte bygges på den norske med utgangspunkt i bygdetradisjonene. Toneangivende representanter for bevegelsen var ved siden av ekteparene Hulda og Arne Garborg og Marta og Rasmus Steinsvik, Per Sivle og den eldre Ivar Aasen – påfallende mange av dem forfattere og journalister.
-
To av norskdomsbevegelsens forgrunnsskikkelser, ekteparet Hulda og Arne Garborg, 1910. I et interiør spekket med norsk symbolikk sitter fru Garborg i den såkalte «Hulda Garborg- drakten» – en bunad hun selv hadde konstruert, inspirert av folkedrakten i Hallingdal i kombinasjon med moderne trender i klesmoten. Uljent fotograf / Norsk Folkemuseum
«Norskdomsrørsla»
Norskdomsbevegelsen nedla en stor innsats, både i ord og handling, for å fremme det de mente var ekte, upåvirkede norske tradisjoner. I realiteten skapte de like mye nytt som de bevarte det gamle. Hulda Garborgs arbeid med bunader og folkedans er gode eksempler på dette. Representantene for norskdomsbevegelsen kom gjerne fra bygdemiljø, men den endte paradoksalt nok i stor grad som et urbant fenomen. Tilhengerne flokket seg rundt organisasjoner i hovedstaden som Det norske Samlaget (stiftet 1868), Noregs Ungdomslag (1896), Oslo Gilde (1897), Bondeungdomslaget (1899) og Noregs Mållag (1906). Hovedorganet var avisen med det talende navnet Den 17de Mai. Norskt folkeblad (grunnlagt 1894), redigert av anarkisten Rasmus Steinsvik, som for øvrig bodde rett ved ekteparet Garborg i den såkalte «kunstnerdalen» i Asker.
Den viktigste symbolsaken var kampen for landsmålet, eller «norsk» som de også kalte det. Landsmål ble i prinsippet sidestilt med riksmål allerede i 1885 og formalisert i folkeskolen i 1892, i lærerskolen i 1902 og i gymnaset i 1907. En stor triumf var rettskrivningsreformen i 1901, men den definitive seieren var opprettelsen av Det Norske Teatret i Kristiania i 1913 med Hulda Garborg som en av initiativtakerne. Bygdekulturen var kommet til hovedstaden for godt.
Lysakerkretsen
Norskdomsbevegelsens motpart kalles ofte «Lysakerkretsen». Miljøet sprang i stor grad ut av den borgerlige kultureliten i byene, og mange av dens viktigste talsmenn bodde på Lysaker i Bærum. Mest kjent er malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, naturforskeren og polarhelten Fridtjof Nansen, historikeren Ernst Sars og folkloristen Moltke Moe. Den aldrende åndshøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson kan også regnes blant dem. Programmet gikk i korthet ut på at det norske og det danskpåvirkede ikke nødvendigvis var motsetninger, men måtte smeltes sammen til en nasjonal enhetskultur. Bare slik kunne Norge innta en plass blant Europas kulturnasjoner.
I tillegg fantes det noen få som mislikte eller ikke interesserte seg for den nasjonale retorikken overhodet. En liten krets av internasjonalt orienterte kunstnere og intellektuelle, med malerne Christian Krohg, Edvard Munch og Ludvig Karsten i spissen, konsentrerte seg om helt andre spørsmål.
Fridtjof Nansen
Det som opptok den norske befolkningen mest rundt 1900 var nok likevel ikke unionsspørsmålet, men polarekspedisjonene – landets bidrag til den internasjonale imperialismen. Også de hadde et opplagt nasjonalt aspekt. Fridtjof Nansens tur på ski over Grønland (1888–1889) og ferden med Fram mot Nordpolen (1893–1896) gjorde ham til det største idolet landet har hatt. Den 191 cm høye, atletiske mannen ble oppfattet som den gjenfødte viking. Lite har bidratt like mye til å forme norsk identitet og følelsen av å bo i et land med store framtidsmuligheter som Nansens bragder. Det var også da skiløping slo gjennom for alvor som et nasjonalsymbol.
Nansen selv var imidlertid påpasselig med å understreke ekspedisjonenes vitenskapelige formål. Det gir dem en moderne dimensjon – troen på at forskning i seg selv vil bringe verden framover. Den såkalte annen Fram-ferd (1898–1902), ledet av Nansens nære medarbeider Otto Sverdrup, er typisk. 17 mann lå i isen i fire år og utforsket noen typisk hvite flekker på kartet, øyene nord for Canada, på alle tenkelige måter. Som for all ekte imperialisme hadde ishavsinteressen et sterkt økonomisk motiv. I 1905 begynte den kommersielle norske hvalfangsten på motsatt side av kloden, i Antarktis, med det flytende kokeriet «Admiralen» av Sandefjord.
Begynnelsen av 1900-tallet var mer enn nasjonal patos. Det var tiden da verden for alvor begynte å bli moderne – også i Norge. Det var tiden da organisasjonslivet slo gjennom for fullt, da arbeiderbevegelsen, kvinnesaken og stemmerettsdemokratiet fikk sitt gjennombrudd og ikke minst da ny teknologi erobret stadig flere arenaer.
-
Bil på Karl Johans gate, 1908. H. C. Neupert / Norsk Folkemuseum
Bil og bane – grammofon og film
I 1895 fikk Norge sin første bil, i 1898 sin første elektriske jernbane (Holmenkollbanen i Kristiania), i 1903 sin første grammofon, i 1904 sin første kino, i 1905 sin første grammofoninnspilling, i 1906 sin første trådløse telegrafforbindelse, i 1907 sin første spillefilm, i 1909 sin første høyfjellsovergang med jernbane (Bergensbanen) og i 1910 sitt første fly. Nyhetene kom tett.
Foreningslivet
Rundt 1880 skal det ha eksistert et trettitalls landsomfattende organisasjoner i Norge, i 1900 ca. 150. Det fantes en forening for nesten alt. Mange hadde et ideelt, religiøst eller humanitært formål, mens andre var politiske eller interesseorienterte. Fagforbund, avholdslosjer og misjonsforeninger dukket opp over hele landet, men vanligst var idrettslag, sangkor, leseforeninger og andre sammenslutninger basert på medlemmenes selskapelige og mentale behov.
-
Lærerinnen Anna Rogstad underviser pikeklasse på Sagene skole., 1909 A. B. Wilse / Norsk Folkemuseum
Kvinnene gjorde seg stadig mer gjeldende i det offentlige liv på alle plan, men kvinnesakens framvekst var mest oppsiktsvekkende. Anført av pionerer som Betzy Kjelsberg, Gina Krog og Frederikke Marie Qvam kjempet de til seg stadig flere rettigheter både politisk, sosialt og i arbeidslivet. Stemmerettsspørsmålet var viktigst, og der kom de like bak mennene. Menn fikk allmenn stemmerett fra 1898, kvinner fra 1910 ved kommunevalg og fra 1913 ved stortingsvalg, som den første helt selvstendige nasjonen i verden.
Da pikeskolelærerinnen Anna Georgine Rogstad i 1911 møtte som vararepresentant på Stortinget, var det få posisjoner igjen i samfunnet kvinner ikke hadde formell adgang til.
Et nytt arbeidsliv
Slutten av 1800-tallet var en tid med økende industrialisering, innflytting til byene og proletarisering av arbeiderklassen. Kapitalismen var etablert som økonomisk system og klasseforskjellene økte. Perioden har vært kalt «den annen industrielle revolusjon», noe som i Norge innebar økt vekt på mekanisk og kjemisk industri og videreforedling av fisk og trelast.
Antallet fabrikkarbeidere i Norge økte fra 46 000 i 1875 til 76 000 i 1900. Den moderne velferdsstaten var ennå langt unna, men fabrikktilsynsloven av 1892 og loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere av 1894 var en begynnelse. Arbeiderbevegelsens gjennombrudd lå rett rundt hjørnet – LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiet fikk sine første stortingsrepresentanter i 1903, og i 1907 kom både den første landsomfattende tariffavtalen (i metallindustrien) og arbeidskonflikten (i papirindustrien) – men foreløpig var det relativt rolig i arbeidslivet.
-
Thorvald Meyers gate på Grünerløkka, 1904. A. B. Wilse / Oslo Museum
Kristiania
I hovedstaden Kristiania vokste folketallet med formidable 678 % fra 31 000 til 241 000 mellom 1845 og 1910. Voldsom, spekulativ boligbygging var et av resultatene, og store deler av indre by fikk det preget den har hatt siden. Bebyggelsen på Grünerløkka og Frogner stammer fra denne tiden. Skillet mellom østkant og vestkant var godt etablert. De pussede leiegårdene med stukkprydede fasader i nyrenessanse- eller nybarokkstil kunne se like ut på utsiden, men bekvemmelighetene var langt bedre og antall beboere i hver leilighet langt lavere i vest enn i øst.
Etter krakket i 1899 stoppet boligbyggingen nesten helt og tok seg ikke opp igjen før mer enn 20 år senere. I stedet kom en rekke offentlig praktbygg i «nasjonal» jugend og barokk. Den ferske storbyen må ha virket ganske så moderne på denne tiden med sine nybygde boligkvarterer, sine elektriske trikkelinjer og gatelamper og sine opp mot 100 biler. Et snev av kontinental kultur gjorde seg også gjeldende. I 1901 åpnet den mondene Theatercaféen. Der fikk man nesten følelsen av å være i Wien.
Inn i en ny tid
Menneskene som levde i Norge i 1905 må ha følt det som om en epoke var i ferd med å gå i graven. Henrik Ibsens utga sitt siste skuespill i 1899 og hadde vært syk i mange år da han døde i 1906. Alexander Kielland, som ikke hadde skrevet en ny roman på en halv mannsalder, døde samme år. Edvard Grieg, Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson var fortsatt aktive, men døde i henholdsvis 1907, 1908 og 1910. I 1903 døde også en av de siste store nasjonalromantiske malerne, Hans Gude. Landet sto ved et veiskille.
Mens folk flest leste en av populærforfatteren Rudolf Muus’ 286 romaner, så filmer som Opiumsrøgerens Drøm eller hørte på grammofonplater som Bal i Hallingdal med Adolf Østbye, må de ha lurt på hva som skulle komme. Hvordan den nye selvstendige nasjonen skulle klare seg, var det ingen som egentlig visste, men «den nye arbeidsdagen» – som statsminister Christian Michelsen kalte det – måtte begynne. Det er derfor nesten symbolsk at Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstof-Aktieselskab (Norsk Hydro) ble stiftet i Kristiania nettopp i 1905, nøyaktig én uke etter at kongen kom til landet. Mer enn all nasjonalkulturell fellesskapsideologi var det moderne storindustri som skulle skape det nye landet.
Og så må det ikke glemmes at 1905 var året da 61 mennesker omkom i den første rasulykken i Loen, da norsk politi tok fingeravtrykk i bruk som etterforskningsmetode og ikke minst: året etter at Ålesund brant!