Setesdalstunet
Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum er bygd opp som en gård med to bruk, der to familier bodde i et felles tun før utskiftningen. Det finnes derfor to av de fleste typer bygninger, mens noen av uthusene deles.
Setesdal i Aust-Agder
Det var i heiene og langs dalbrynet ferdselen gikk, til fots og på hesteryggen, på veier opptråkket av folk og fe gjennom århundrer. Før hovedveien fra Kristiansand til Valle ble ferdig i 1846, var det bare kløvveier til lands. og elven måtte forseres ved vade- eller ferjesteder.
I Setesdal var årestuer i bruk til langt inn i 1800-årene. De hadde en utvendig, åpen sval langs langsiden mot tunet. Den faste innredningen var i utforming og skurd preget av middelalder. Fra ca 1700 begynte setesdølene å bygge nystue med peis og vinduer inntil årestua. Nystua ble da tatt i bruk som bolig, og årestua, «gamlestog», gikk over til å bli brukt som eldhus og sommerstue. Ofte ble nystua kalt «glasstoge». Det var det første huset på gården som fikk vindu, «glas».
Ved siden av stua stod loftet med gavlen fram mot tunet. Noen staselige loft hadde hele tre etasjer. Setesdalsloftene var «jordloft». De lå på steiner, som var gravd ned i grunnen. De hadde som regel ikke sval i første etasje. Fjøs og løe ble i de senere hundreår bygd sammen, med en «skåle» mellom. Tidligere var det åre i fjøset, og senere en enkel peis. Der varmet de vann og fôr til kyrne.
Setesdal har bevart gamle tradisjoner i rikt monn, i sed og skikk, drakt, diktning og toner. I byggeskikk og folkekunst levde middelalderformer helt opp mot vår tid. Landbruk, med fedrift, skogbruk, jakt og fangst, var de viktigste næringsveiene.
Gjennom århundrene ble gårdene delt opp i flere bruk, med opptil fire eller fem bruk samlet. Gårdstunene lå oftest oppe i bakkene langs dalsiden. Rundt husene lå gårdenes åkerlapper og slåtteenger om hverandre. Uthus og innhus var plassert hver for seg, ofte i to rekker; med innhusene øverst og uthusene nederst.