1894- 1956: En viktig aktør i det nasjonale prosjektet

Etter noen år under trange forhold inne i Kristiania (Oslo) åpnet museet i på Bygdøy i 1902. Her ble Friluftsmuseet gradvis etablert. De første bygningene var Åmlistua fra Valle i Setesdal, fra Numedal både Grøslistua fra Flesberg  og Raulandsstua fra Uvdal, og fra Telemark loft og bur fra Rofshus i Tokke. samt Henrik Wergelands Lysthus fra Damstredet 1 i Bergfjerdingen i Kristiania

Gjenstandssamlingene ble først vist i midlertidige bygninger, men i 1914 ble den første permanente utstillingsbygningen – Byavdelingen – åpnet på nordsiden av Torget på museet. Bygningen fikk i det ytre form som en 1700-talls Christianiagård. Da utstillingene sto ferdig inneholdt bygningen en oppstilling av møbler og bohave fra norske by- og embetsmannshjem, presentert som en stilhistorisk vandring fra 1600-tallet fram til begynnelsen av 1800-tallet. Utstillingen omfattet også flere originalinteriører fra Arendal, Solør, Drammen og Christiania. 

I 2. etasje ble det laget en utstilling som viste 1800-tallet borgerlige hjem. Utstillingen het «Den kulturhistoriske hundreaarsutstillingen», men fikk på folkemunne navnet «Redselskabinettet». Ansvarlig for utstillingen og katalogen var den 19 år gamle Thor Kielland! I følge avisa Tidens Tegn var utstillingen. «en kjærkommen humoristisk avveksling, mitt i museets videnskapelinge alvor».

Den nye Byavdelingen og prestegården fra Leikanger med Thaulow-museet åpnet for publikum allerede 15. mai. Samme dag åpnet også portrettutstillingen «Til Fædrenes Minde» i Ridehuset. 15. mai åpnet også Jubileumsutstillingen i Frognerparken og i Frognerkilen. At Folkemuseets utstillinger ble åpnet samme dag var selvsagt ikke var tilfeldig.

Den offisielle åpningen av Byavdelingen, med kongen tilstede, var 25. juni. I åpningstalen sin sa Hans Aall, at mens Norsk Folkemuseum før hadde vært en «samling», var det nå blitt et museum.

I 1903 hadde museet ervervet en barfrøstue fra Gammelstu Trønnes i Stor-Elvdal og en sommerstue fra Kilde i Åmot. Begge ble gjenoppført i løpet av to år. Deretter fulgte stua fra Håli i Vang i Valdres (gjenoppført 1907), stua fra Nordre Yli i Heddal (gjenoppført 1910) og stua fra Nordre Gulsvik i Flå (gjenoppført 1911). I 1913 var Kjellebergstua fra Valle flyttet ned fra Oscar IIs Samling til Setesdalstunet. Stua fra Væråsmogen i Flesberg og stua fra Årheim i Stryn i Nordfjord, ble begge gjenoppført i 1914.

De første årene besto Norsk Folkemuseums personale av Hans Aall selv, som hadde tittel konservator, og hans firmenning Elise Aall som var kasserer.

I 1903 var personalet utvidet til totalt av 10 personer. I tillegg til konservator Hans Aall, amanuensis Harry Fett, og kasserer Elise Aall, hadde museet en vaktmester, to «opsynspiger», en arbeidsformann, som også var snekker, og en gårdsgutt, en visegutt og en nattevakt.

I årene fram mot 1930 skjedde en stadig profesjonalisering og spesialisering av staben, flere amanuenser og konservatorer og bl.a. fotografen Jenny Arnesen i 1917, bibliotekaren Else Thiis i 1918 og museumslektor Knut Greve i 1931.

Da «Vi Kan-utstillingen» ble åpnet på Frognerstranda 12. mai 1938, med målet å gi et optimistisk bilde av det moderne Norge, åpnet. Norsk Folkemuseum samme dag både den nye håndverkerutstillingen og den nymonterte Bysamlingen (som Byavdelingen nå kom til å hete) – under mottoet «Vi Kunde».

«Det er ikke bare Vi Kan som åpner i morgen! – sier direktør Aall på Folkemuseet til en andektig lyttende skare av pressemenn. – Det er en annen og Iike betydningsfull utstilling, nemlig: VI Kunde! Den finnes her på Folkemuseet. Og vil forhåpentlig overbevise mine damer og herrer om at de kunde såvist de gamle også.»

27. juni 1938 var den offisielle åpningen av alle de nye utstillingene. Selve åpningsseremonien fant sted i Friluftsteatret. Tilstede var både kongen, dronningen og kronprinsen. Riksantikvar Harry Fett var selvsagt der, og gjester fra de større museene både i Norge, Sverige og Danmark.

I 1940 ble konservatorene Hilmar Stigum og Reidar Kjellberg forfremmet til underbestyrere for henholdsvis Bygde- og Byavdelingen. 

Hilmar Stigum, som var historiker (magistergrad i 1928 med avhandlingen «Bidrag til håndverket historie i Kristiania i det 18de århundre»), ble ansatt på museet som volontør i 1923, ble amanuensis i 1928 og konservator i 1937. Han skulle i 1948 få tittelen førstekonservator og bli professor II i etnologi ved Universitetet i Oslo i 1961.

Reidar Kjellberg, som var kunsthistoriker (magistergrad i 1934 med avhandling «Døpefont og dåpsskikk i Norge i middelalderen»), ble ansatt som amanuensis i 1934 og ble konservator i 1937. Han skulle i 1947 bli Aalls etterfølger som direktør for Norsk Folkemuseum.